David Harvey: A Brief History of Neoliberalism

anmeldt av professor Rolf Rønning

Hvordan kunne en teori som gir mer til dem som har mest få så stort gjennomslag? spør Rolf Rønning.

Større økonomiske ulikheter på alle nivåer synes å være en slags ubønnhørlig konsekvens av den dominerende økonomiske tankegangen som ble «redningen» da den keynesiansk-inspirerte sysselsettingspolitikken skapte stagflasjon (stagnasjon sammen med inflasjon, det vil si økte priser og lønninger, men ikke økonomisk vekst, red.) og spilte fallitt på syttitallet.

At nyliberalismen er blitt framstilt som «den økonomiske modellen som virker» har også gjort at det i for liten grad er blitt rettet oppmerksomhet mot de krefter som har stått bak teorien. Her er David Harveys nye bok «A Brief History of Neoliberalism» et befriende unntak. Harvey har gjennom tidligere bøker (som «The New Imperialism») allerede vist at han er en av de viktigste kritiske røstene blant internasjonalt kjente samfunnsvitere i dag. Med sin nye bok dokumenterer han på en overbevisende måte hvordan den absolutte økonomiske elite har greidd å få gjennomslag for en politikk som faktisk har støtte fra det politiske flertall i de største vestlige demokratier, men som har gitt, og gir de som hadde mest fra før enda mer, på bekostning av de som allerede hadde minst. Av og til kan Harveys resonnementer virke litt konspiratoriske, men dokumentasjonen og resonnementene er så solide at en blir imponert over forfatteren, men også over hvor strategisk dyktige eliten har vært når det gjelder å selge inn sine interesser som «flertallets beste».
Harvey har som mål å forklare både hvorfor og hvordan nyliberalismen er blitt den dominerende økonomiske diskursen i verden i dag.

Når det gjelder påpeker han, som andre har gjort, at sammenbruddet i den sysselsettingsorienterte politikken og den «regulerte» liberalismen mistet styringsevnen på syttitallet, etter at Nixon i 1970 uttalte at «vi er alle keynesianere». En kunne valgt mer regulering, men svaret ble i stedet deregulering. For mange framsto den første perioden som en prøve-og-feile-periode, slik at nyliberalismen først ble erklært som den rådende politikk ved Washington-overenskomsten i 1990 (under Clinton). Da kunne antakelig alle de ledende vestlige statsledere ha uttrykt at de var nyliberalere. Men ikke alle hadde fomlet fram til denne perioden. Mens den øverste prosenten på den økonomiske inntektsfordelingen hadde hatt sin stabile andel av inntektene på hele 1900-tallet, gikk det nedover fra 1970, og noe måtte gjøres. Harvey ser her nyliberalismen som et politisk prosjekt for å gjenerobre optimale betingelser for kapitalakkumulasjon og makten til den økonomiske eliten. I så henseende har prosjektet vært særdeles vellykket. Noen steder (som i Russland og Kina) har den skapt en ny økonomisk elite. At det er hensynet til eliten som er det viktigste, og ikke prinsippene, viser seg ifølge Harvey når de to hensynene kolliderer. Da viser erfaringene så langt at det er prinsippene som må vike.
Det strategiske spillet for å gjenerobre klassemakten krevde innsats på flere arenaer. En måtte forankre snuoperasjonen og begrunne de påfølgende hestekurene i verdier som flertallet identifiserte seg med. I USA er en verdi som den jevne amerikaner identifiserer seg med, og som eliten kan bruke som en knapp for å åpne døren til massene, og rettferdiggjøre det meste (som Irak-krigen). George Lakoff har analysert dette grundig i sin nyeste bok («Whose Freedom»). Et viktig redskap for å selge inn nyliberalismen var oppretting av flere tankesmier, og rause bevilgninger til disse. En viktig oppgave for dem var å få etablert som udiskutabelt at den enkeltes frihet best garanteres av et fritt marked og fri handel. Privatisering og avregulering kombinert med konkurranse, ble det påstått, ville eliminere byråkratiets stivhet og ineffektivitet. Det ville samtidig øke både kostnadseffektiviteten og produktiviteten. Dette gjaldt både direkte til forbruker gjennom lavere priser på varer og tjenester, men også indirekte gjennom mindre behov for skatter. Siden mange hadde dårlige erfaringer med offentlige systemer, slo slike kampanjer godt an, kanskje særlig i land hvor staten har hatt mindre støtte enn hos oss. Mens staten har ansvaret for å sørge for størst mulig frihet for private kapitalinteresser, har enkeltindividet ansvar for å sikre sine egne rettigheter. Arbeidsløshet framstilles i denne sammenhengen alltid som en frivillig sak, som skyldes at den enkelte stiller for store krav til lønn. Frihetsideen reduseres dermed til frihet for private næringsinteresser. Joseph Stiglitz, den tidligere sjefen for Verdensbanken, har oppsummert resultatet av dette med at vi lykkes med å stramme beltene til de fattige, samtidig som vi løsnet de rikes.
Det er imponerende at en har greid å få slik gjennomslag for ideer som flertallet av dem som støttet ideene tapte på. Men flere strukturelle endringer bidro også til å bedre handlingsrommet for eliten. Harvey redegjør for flere av disse.

At en sluttet å beregne økonomiske verdier ut fra produksjon, og i stedet gikk over til å måle verdier i aksjekurser, skapte et nytt marked for pengeflyttere. Mens det før var slik at det som var godt for General Motors var godt for USA, ble det nå slik at det som var godt for Wall Street var godt for alle. Dette gikk sammen med at den statlige styringen av den økonomiske politikken ble endret fra å fokusere på sysselsetting til å fokusere på inflasjon. En monetaristisk politikk som sikrer lav og stabil inflasjon gir bedre forutsigbarhet og arbeidsbetingelser for finanskapitalen. Kombinert med endrede rammebetingelser som flyttet ansvaret for misligholdte lån fra utlåner til låner, kunne finanskapitalen også profittere på store fall i aksjekurser og verdier som kom som en følge av nyliberale eksperimenter (som i Chile og Mexico). Her kunne de store med god hjelp fra rause banker kjøpe ut de små på svært gunstige betingelser og derved øke sin relative rikdom ytterligere.
Et nytt trekk i internasjonal økonomi er at det har blitt en sammenveving av interesser mellom eiere og ledere i store firmaer. Ved at topplederne fikk kjøpt eller tildelt aksjer, fikk de også interesser i å spekulere med aksjekursen, slik at deres egne fortjenester gikk opp uten at det var reelt grunnlag for dette i firmaets aktivitet. Enron er et godt eksempel her.

Et annet utviklingstrekk har vært at det historiske gapet mellom finanskapital og produksjonskapital er blitt dramatisk redusert. Her har det i perioder vært motsetninger ved at myndighetene har måttet velge mellom hensynet til finansverdenen og hensynet til innenlandsk produksjon på ulike områder. I dag ser vi at de store næringsaktørene blir mer og mer finansstyrt i sin politikk, selv om de i bunnen er produsenter. Og finanskapitalen er blitt fritatt for mange av de restriksjoner en tidligere måtte forholde seg til, og har økt sin kapasitet både i volum og i aksjonsradius. Mens nyliberalerne ønsker deregulerte finansmarkeder, så ønsker de en lovregulert deregulering av arbeidstakernes rettigheter. At all regulering bortsett fra av arbeidstakerne er av det onde (Reagan) er et av mange eksempler på at nyliberalismen ikke er noen konsistent ideologi eller teori, det er bare en ideologisk overbygning for den økonomiske elitens makt. Og siden en nå har fått igjen en like skjev inntektsfordeling som en hadde på 1920-tallet, så må det sies å ha vært en suksess.

Det er ønskelig for storkapitalen å hindre at arbeidstakerne kan kreve bedre betingelser gjennom interessekamp. For å legge veien åpen her tok Reagan en kamp mot flygelederne og knuste dem. Thatcher organiserte sin kamp mot gruvearbeiderne i England. Deler av fagbevegelsen hadde gjennom en rigid praksis gjort seg noe sårbare i folks bevissthet. I USA var det også et trekk at en tok en kamp for å bygge ned kommunenes rolle som velferdsleverandør, fordi det her var krefter som sto mot de nyliberale ideene. Kampen om arbeidstakernes rettigheter pågår ennå. I Australia fikk den nyliberale regjeringen gjennom en mer «fleksibel» lovgiving i fjor høst, og relativt nøytrale kommentatorer ga uttrykk for at dette ikke var en lov for å effektivisere arbeidsmarkedet, det var en lov for å svekke fagbevegelsen og andre krefter som sto mot det nyliberale prosjekt. I Norge prøvde som kjent den forrige regjeringen seg med lignende grep.

Med god hjelp av tankesmiene og kapital har nyliberalismen blitt gjort stueren på universitet og forskningsinstitusjoner. Harvey går her ganske langt i å påstå at Nobelprisen i økonomi ikke styres slik som de andre prisene, men at svensk storkapital har stor innflytelse på prisutdelingen. Dette er for han en forklaring på at Friedrich Hayek fikk Nobelprisen i 1974 og Milton Friedman to år seinere. En slik premiering av to av nyliberalismens sjefsideologer fungerte godt som en hvitvasking av tankegodset, slik at det kom inn på pensum og fikk sine akademiske advokater mange steder.

Jeg har lagt hovedvekten på Harveys beskrivelse av «komplottet» bak innføringen av nyliberalismen. Boka framstår som en glitrende analyse, og er med sine vel tohundre sider et viktig og komprimert bidrag til å forstå vårt tids dominerende økonomiske diskurs.

Harvey viser hvordan eliten ikke er bundet av teoriene hvis det truer deres egne interesser, og han påpeker flere av de mange motsigelser som finnes i det teoretiske byggverket. Noen av disse har Bent Sofus Tranøy tatt opp i sin bok «Markedets makt over sinnene». Harvey dokumenterer også nyliberalernes innebygde motstand mot demokrati; de foretrekker administrativ styring. Det er å håpe at bokas budskap når fram til en del av dem som ivrig har gått storkapitalens ærend her i landet ved å forfekte den nye lære. Både politikere (i ulike partier), akademikere og kommunale ledere som har sett lyset med New Public Management, burde bli litt beklemt ved å se hvem de har vært løpegutter for.