G. F. Hegel
Om den norske staten skal “moderniseres”, hva er da umoderne med den staten vi hadde og som var blant de mest moderne på 18-tallet? Hva forstår vi med moderne? Hegel er en glimrende filosof for å forstå nettop hva staten er, og hvordan den kan endre seg. Dag Johnsen har nylig oversatt Hegels Rettsfilosofi til norsk, et sentralt verk i filosofien. Her presenterer han Hegel for Res Publicas lesere.
av Dag Johnsen
Innledning
Georg Wilhelm Friedrich Hegel var født i Stuttgart i 1770. Han var sønn av en byråkrat i Würtembergs finansdepartement. Faren sendte han til Tübingen på presteseminar fordi han skulle lære seg noe nyttig; oppfatningen av hva som er nyttig, endrer seg som kjent. Han var huslærer i Bern, gymnasrektor i Nürnberg og professor i Jena og Berlin, der han døde i 1831.
Ytre sett er livet hans ikke særlig interessant. Livet var verket eller verkene. Men han levde i en turbulent tid. Politisk er den preget av den franske revolusjon, napoleonskrigene og dannelsen av de moderne statene i Europa etter dem. Filosofisk hører han med til romantikken, hvis tyske variant kalles den tyske idealismen. Verken ordet romantikk eller idealisme gir særlig gode assosiasjoner på moderne norsk som døråpner til Hegels filosofi. Mer treffende er det å si at han var den siste store encyklopedisten i filosofien, den siste som hadde oversikt over tidens kunnskap før den moderne vitenskapen lagde en uendelig mengde forskningsområder som er blitt så omfattende at det ikke lenger er noe menneske gitt å holde styr på det hele.
Politisk er han blitt karakterisert som snart det ene, snart det andre. Den karakteristikken som nok er mest treffende, er at han var en slags venstremann fra 1800-tallet eller en slags sosialdemokrat en god stund før sosialdemokratiet ble oppfunnet.
De verkene Hegel selv fikk gikk ut er primært: Åndens fenomenologi (1807), Logikkens vitenskap (1812-16), Encyklopedi over de filosofiske vitenskapene (i 3 utgaver, den siste i 1830) og Rettsfilosofien (1821). Umiddelbart etter at han døde ga foreningen Verein der Freunde des Verewigten (Foreningen av den eviggjortes venner) ut den første utgaven av samlede verker. Den består av skrifter Hegel selv fikk gitt ut og redigerte notater som ulike studenter hadde gjort på forelesningene hans. Tilleggene i Rettsfilosofien er for eksempel ikke Hegels egne, men det to av hans studenter hadde skrevet ned, kompilert av en tredje. Seinere har en funnet flere slike notater, og disse er nå gitt ut og kan bidra til å komplettere teksten og hjelpe til med tolkningen av den.
Dialektikk
Ordet dialektikk blir ofte forbundet med Hegels filosofi. Selv likte Hegel å snakke om spekulativ filosofi og ikke om dialektikk. Dialektikken er bare en metode, ikke en metode for å finne fram til ny kunnskap, slik ordet metode blir brukt i samband med ordet forskning i dag, men framstillingsmetode. Dialektikken er en særegen måte å legge fram forskningens resultater på og da spesielt det en mener å ha kommet fram til i filosofien. Det er verd å merke seg at Hegel skjelner prinsipielt mellom empirisk vitenskap og filosofi: annen vitenskap forteller oss hvordan empiriske foreteelser er, mens filosofisk vitenskap har begrepet eller det å begripe til objekt. Eller sagt på en annen måte: filosofiens objekt er ikke fysiske gjenstander eller samfunnsmessige realiteter, men hva vi forstår når vi forstår hva slike ting er. Det dialektiske består i følge Hegel i den framstillingsformen eller metoden som må brukes når begrepene skal beskrives; for et begrep forteller oss både hva noe er og hva det ikke er (negasjon), og begge sider må beskrives. Og når vi skal forstå hva et begrep er, må vi se det i sammenheng med andre begreper, og dersom denne sammenhengen mangler, blir det heller ingen virkelig begrepsdialektikk, men snarere en haug med selvmotsigelser.
Det dunkelt sagte er det dunkelt tenkte, heter det. Adorno karakteriserte Hegel som den dunkle. Hegel selv hadde et annet ideal. I følge Karl Rosenkranz, Hegels første biograf, sa Hegel mellom annet følgende til studentene sine da han var professor i Jena:
”Denne fremmede terminologien, som dels er unyttig og som dels blir brukt feilaktig, blir nettopp et stort onde fordi den gjør begrepene, som i seg selv er i bevegelse, til noe fast og fiksert slik at sakens ånd og liv forsvinner, og filosofien reduseres til en tom formalisme, og intet er lettere enn å tilegne seg den og bruke den til å fare med vås. Men de som ikke behersker terminologien, tror at det er svært vanskelig og spesielt dypt. Nettopp dette er det som gjør denne terminologien så forførerisk, for det er svært lett å tilegne seg den. Og det er desto lettere å uttrykke seg i den, fordi jeg kan tillate meg å si alle mulige meningsløsheter og trivialiteter bare jeg ikke skammer meg for å snakke til folk i et språk de ikke forstår.” (…) ”Så når dere studerer filosofi, må dere ikke oppfatte en slik terminologi som det vesentlige og ikke ha noen ærefrykt for sånt.”
Derfor skrev Hegel tysk og hører hjemme i en tradisjon med tyske filosofer som mente at når Bibelen kan lyde på bøndenes språk, så kan filosofien det også. Men den tysken han skrev, er nå blitt temmelig alderdommelig, og mange av de ordene han valgte, har ikke samme klang som for 200 år siden, særlig ikke dersom de oversettes direkte. Å oversette Sittlichkeit f eks med sedelighet, går i alle fall ikke lenger.
Descartes hadde et liknende syn. Han mente at hadde en først tenkt i gjennom noe, hadde en fått en klar og distinkt ide om det, og da kunne den også uttrykkes på en klar og distinkt måte. Derfor skrev han på fransk i stedet for på et latin som de fleste ikke skjønte lenger, og ikke nok med det, han skrev på en slik måte at de fleste franske gymnasiaster kan lese ham og skjønne hva han mente den dag i dag.
Med Hegel er det annerledes. Han skrev slik at tyskere har og har hatt store problemer med å forstå hva han mente. Men dersom en f eks leser Rettsfilosofien, ser en straks at det er stor forskjell på Hegels stil når han er filosof (i paragrafene) og når han er kommentator eller debattant (i anmerkningene og forordet). Grunnen er primært at språket er laget for å beskrive fenomener (foreteelser) og ikke for å beskrive begreper. For å beskrive noe, en ting eller noe som skjer, bruker vi ord på den måten vi er vant til å bruke dem, fordi det er dette vi vanligvis bruker ordene til. Men når vi skal beskrive de begrepene som gjør at vi begriper noe når vi hører og bruker disse ordene, så befinner vi oss i en verden som er relativt ukjent for ordene, et sted der de nesten ikke hører til.
Det som karakteriserer begrepene, er det Spinoza uttrykte slik: begrepet er tegnet på seg selv og det falske. Vi har et begrep bare når vi vet hva det vi begriper ikke er. Når vi vet hvem Per er, og vi vet at han skulle kommet hjem fra tur klokka seks, men ikke har gjort det, hjelper begrepet oss nettopp til å forstå det som er vesentlig i denne sammenhengen, nemlig at han ikke er her, dvs der han skulle vært. Denne grunnleggende egenskapen ved begrepene gjør at filosofien etter Hegels oppfatning må ha en annen metode enn de andre vitenskapene. Hvordan bevere er og oppfører seg, må framstilles på en annen måte enn hvordan og hva zoologer og dyreelskere griper når de snakker om beveren. Og siden filosofien har begreper og tanker som objekt, og de fleste tanker allerede er tenkt, så er filosofens oppgave å binde (slutte) tankene sammen. Begrepet slås sønder, det lar seg bare forklare ved andre begreper, dvs ved hjelp av seg selv (nemlig begrepet), og filosofens oppgave blir da å framstille dette overbevisende slik at tankene henger sammen og utgjør et hele. Et slikt hele kalles et system. Kant hadde sagt at filosofiens oppgave ”nå” var å skape et system, og i Hegels samtid oppfattet de fleste filosofer det slik at det var dette de måtte gjøre.
En grunnleggende tanke i Hegels politiske filosofi er derfor at begrepene om politikk og samfunn skal gå inn i en helhet der begrepene om det som foreligger, blir framstilt slik at de kan forstås i sammenheng med hverandre. Denne framstillingen kan kalles da dialektisk når den gjør rede for begrepene slik at motsetningene og enheten i dem blir begripelig. Dersom dette er klart nok, kan en i prinsippet også uttrykke det klart. Men språket må da brukes til å omtale noe det altså ikke – i alle fall ikke primært - er laget for å omtale.
Hvor vanskelig eller enkelt dette er, viser Hegel i sitt første store verk Åndens fenomenologi. Grepet i boka går ut på å vise resonnementer – begreper og slutninger – i åndshistoria, uavhengig av hvordan resonnementene tedde seg i sin historiske kontekst. Derfor utelater han denne som oftest og gjør det vanskelig for leseren å vite hva det er han har i tankene, dvs det hhvaan har ekstrahert de resonnementene han beskriver, ut fra. - Noen ganger gjør han jo likevel det, til stor lettelse for leseren. I Encyklopedien er det heldigvis enklere å vite dette, og i samfunnsfilosofien.
Rettsfilosofien
Hovedkilden til Hegels praktiske filosofi er Rettsfilosofien (Grundlinien der Philosophie des Rechts). Boka kom ut i 1821 men ble påbegynt flere år før – før Hegel ble professor i Berlin. Boka gis vanligvis ut sammen med de tilleggene som stammer fra den første utgaven av samlede verker.
Rettsfilosofiens hovedgrep består i at det tas utgangspunkt i begrepet om den frie viljen. Han sier hva frihet er, og konstruere en moral- og samfunnsteori ut fra dette og prøver på den måten å vise hvordan den moderne staten og det moderne samfunnet kan legitimeres som det det sier seg å være, nemlig en stat og et samfunn der menneskene er frie. Kortversjonen av Hegels framstillingsmetode er slik: Filosofens oppgave er å gjøre rede for begrepene, dvs hvordan vi forstår det som er til. Den praktiske filosofien får da et deskriptivt preg, oppgaven er ikke å begrunne moral og stat ut fra normative begreper, men å beskrive normene og det rommet, de sammenhengene, de virker i. Da gjør en rede for hva en forstår med disse normative begrepene.
Hegel sier at i filosofien henger form og innhold sammen på en helt intim måte. Så i denne sammenhengen kan vi ta utgangspunkt i formen slik den ytret seg i Rettsfilosofiens kapittelinndeling:
Først kommer et forord, som er skrevet til slutt og som omtaler prosjektet. Deretter en innledning som omhandler begrepet om viljen, friheten og retten. Første hoveddel omhandler det Hegel kaller abstrakt rett, i hovedsak avtalerett og romerretten. Deretter tar han for seg grunnleggende begreper i moralfilosofien for til slutt å komme til samfunnsteorien der stat og samfunn er grunnleggende begreper. Alt sammen skal vikles ut eller beskrives ut fra det begrepet om den frie viljen, som omtales først.
Hegel visste selvsagt at ”en dårlig stat bare er en stor røverbande” (Augustin). Hans prosjekt er derfor å vise at ut fra sitt begrep er den moderne staten god fordi den realiserer menneskets frihet. Det innebærer at en stat som ikke realiserer friheten, heller ikke er legitim. Derfor blir filosofiens oppgave å gjøre rede for hva frihet er helt formelt og abstrakt, for deretter å kunne vise hvordan den er og virker i mer konkrete og mangfoldige sammenhenger.
Hegels metode går ut på følgende: Det eksisterer det han kaller ”de moderne statene i vår tid”, og han regnet den norske fra 1814 som en av dem. Disse statene har konstitusjoner som bygger på og skal sikre den franske revolusjonens ide om frihet og likhet. Disse statene med sine konstitusjoner er det empiriske materialet (sammen med en lang filosofisk tradisjon selvsagt) som filosofien skal trekke ut begrepet fra og framstille som tankemessige sammenhenger. Eller sagt mer folkelig: Filosofen skal gjøre rede for hvilke tanker som er lagt ned i disse empiriske realitetene, altså de moderne statenes institusjoner.
For å ha glede av boka bør en ha dette klart for seg. Mye av de merkverdige tolkningene som har framkommet i de snart 200 årene etter at boka så dagens lys, ville neppe ha gjort det hvis en hadde lest forordet nøyere, for det kan ikke tolkes annerledes enn at Hegel ber om å bli forstått som filosof (i den betydningen jeg har gjort rede for), underforstått ikke som politiker eller moralpredikant. Alt for mange kommentatorer har vært interessert i Hegels politiske oppfatninger i stedet for hvordan han resonnerer i forbindelse med samfunnsrelevante temaer. For i den grad filosofen vil opptre som politiker, gjør han det som en hvilken som helst annen borger overlevert til det politiske systemet som fins og som han som filosof søker å beskrive. For øvrig bør en merke seg at Hegel som akademisk filosof forholder seg til den filosofiske tradisjonen og de problemstillingene som samtida hans var opptatt av. Sånn sett må han forstås som en mainstream filosof i begynnelsen av det 19. århundre. Han presiserer dette i forordet til Rettsfilosofien der det heter at ethvert individ er barn av sin tid (og det gjelder selvsagt også professor Hegel) og et annet sted at filosofien er forståelsen av samtidas tanker.
Begrepet om den frie viljen
De aller fleste tar for gitt at det er en forutsetning for å leve som et fritt menneske at en lever i et fritt land, dvs i et land som har en stat med en konstitusjon som sikrer den personlige friheten. Men dersom det er sånn, må det også være mulig å gjøre rede for hva denne friheten er for noe og hvorfor en slik stat er nødvendig og hvordan den må være for at denne friheten ikke bare skal være noe mulig men virkelig eksistere. Dette er det Hegel prøver å gjøre i Rettsfilosofien.
Egentlig er det ganske merkverdig at å si hva en forstår med slike begreper som vi omgås daglig, som f eks fri vilje, skal være så vanskelig. Og paragrafene om den frie viljen er også ganske kultne. I § 7 heter det:
”Jeget bestemmer seg selv i samme grad som det er negativt i forhold til seg selv. I dette forholdet til seg selv er det også likegyldig i forhold til denne bestemtheten, det vet at den er dets egen og at den er ideell, bare en mulighet som ikke binder det, men som det bare har fordi det setter seg selv i den. – Dette er viljens frihet, og den konstituerer viljens begrep eller substansialitet, slik tyngden konstituerer et legemes substansialitet.”
Viljens frihet eller viljens begrep må etter Hegels oppfatning forstås som en bestemt måte som et handlende subjekt forstår seg selv, omverdenen sin og sammenhengen mellom dem på. Mennesket ser på hva det selv gjør, stopper opp og ser at det kunne ha gjort noe annet og at det derfor også kan gjøre noe annet enn det det gjør. Denne sjølforståelsen er det som karakteriserer menneskelig tenking (noe som for øvrig langt på vei er det samme som det han kaller ånd).
Den siterte passusen blir kanskje klarere om vi går tilbake til § 4:
” Rettens grunn er det åndelige generelt, og nærmere bestemt er dens plass og utgangspunkt viljen. Viljen er fri, dvs friheten utgjør både dens substans og bestemmelse, og rettssystemet er den virkeliggjorte frihetens rike, åndens verden frambrakt av den selv som en natur nummer to.”
Hva er natur nummer to (zweite Natur)? I denne sammenheng kan det gi god mening å henvise til Spinozas atributter. I følge Spinoza kan virkeligheten, substansen, oppfattes av oss på to måter, enten som noe utstrakt eller som noe som tenker. Når naturen forstås som fysisk og materiell natur, tenker den ikke, men ser vi substansen fra det andre attributtet, er det nettopp den samme naturen som er noe som tenker.
La oss ta et eksempel: Om vi tar oss en tur inn på et slakteri, ser vi okse- og saueskrotter hengende på kroker. Dette er noe vi forventer et sånt sted, og dette vil vi beskrive på samme måte som et naturfenomen, på samme måte som vi beskriver de samme dyra ute på enga. Men om vi ser en menneskeskrott på en av krokene, går vi straks over til å beskrive slakteriet som et sted der det er begått en forbrytelse. Vi anlegger er helt annet perspektiv, ser det hele på en helt annen måte, gir oss til å lete etter sånne ting som ellers ikke er der, nemlig en forbryter, skyld osv. I § 8 og 9 bruker Hegel ordet oversette for å forklare hva viljen er. Viljen er en bestemt måte å forstå seg selv og handlingene sine på. Dette kan en godt beskrive som rene naturfenomener, men forstå oss selv som mennesker kan vi bare om vi oversetter dette til uttrykk for det vi er som tenkende vesener. Derfor er også å ville og forstå ett og det samme, som det heter et sted i Spinozas Etikk.
Abstrakt rett
Avsnittet om den abstrakte retten preges av diskusjonen om romerretten i Hegels samtid. Dels ble romerretten, spesielt avtaleretten, implementert mer eller mindre direkte i europeiske lovgivninger. Etter Hegels syn kunne en strekke dens relevans til avtalerettens prinsipper, siden avtaleretten bygger på prinsippet om borgernes formelle frihet til å rå over det som er deres eget. Men noe særlig lenger syntes han ikke en skulle gå. Å forstå de moderne samfunnsordningene og konstitusjonene ut fra begrepet avtale, mente han innebar at en ikke forstår det vesentlige med dem. Om en formaliserer et forhold mellom to parter som en avtale, behøver ikke å innebære at en forstår hva som vesentlig i dette forholdet.
For øvrig inneholder avsnittet en god del harselas over det han oppfattet som meningsløse bestemmelser i romerretten og argumentasjon mot dem av hans samtidige som mente at disse bestemmelsene kunne en implementere direkte i tysk rett. For dem som har måttet lese Robberstads Rettssoge, der han uten motforestillinger refererer at ”pater familias kunne straffe sine undergjevne med dauden om det trongst”, er Hegels harselas over denne slags ”umoralske bestemmelser i romerretten” ganske befriende.
Hegels oppfatning av samfunnskontrakten (Rousseau) er at den er en ren tanketing uten realitetsgehalt. Argumentet hans er at en kontrakt som ingen har inngått og som likevel må gjelde for alle, ikke forklarer noe som helst. Det tilhengerne av denne teorien i realiteten gjør, er å påstå at de forklarer noe (stat og samfunn) ved å tvinge et begrep på det som selv i realiteten bare kan forklare visse sider av samfunnet og som selv bare får sin mening i lys av det samfunnet som det skulle forklare, altså et slags formelt sirkelargument. Og grunnen til det er at det er et tomt begrep uten den empiriske gehalten et begrep skal ha.
Moral
Hegel skjelner mellom moral og det som har med sed og skikk å gjøre (Sittlichkeit). Moral angår individenes forhold til hverandre innafor en gitt samfunnsmessig helhet, mens denne helheten er bestemt av seder, skikker og samfunnets institusjoner. Hegel mener at å blande disse sfærene (som han kaller det) fører til at en ikke forstår f eks statens særegne karakter, det som skiller statens begrep fra begrepet om individuell moralsk handling. Som eksempel kan vi ta spørsmål om å drepe. Du skal ikke drepe! Dette er en selvfølge. Men staten har en mengde mennesker hvis profesjon det er å drepe, vel og merke bare under spesielle omstendigheter og etter nærmere bestemte regler, nemlig i krig, og det er de militære. For å forstå påbudet om ikke å drepe, må en derfor også forstå hvorfor dreping er umoralsk og ulovlig i én sammenheng og moralsk og en plikt i en annen.
Hegels moralfilosofi har karakter av å være deskriptiv. Filosofens oppgave er å forstå hva begrepene godt og ondt, plikt, samvittighet etc betyr, og hva slags sammenheng og helhet de konstituerer. For enhver handling begås av et individ. Det dreier seg om en fri handling dersom individet vet hva det vil. Men ingen har oversikt over alle konsekvensene handlingen kan ha. Derfor må en handling gjøres med et sinnelag, med en intensjon om å få til noe som er bra. En slik handling er moralsk. Det store spørsmålet er hvordan denne handlingen kan sies å være objektivt bra, altså virkelig bra, ikke bare for meg selv men også for de andre.
Det er to sider ved dette som det kan være mening i ta opp her: 1. moral som realisering av friheten og 2. moral og dobbeltmoral, forstillelse og hykleri.
Moralske handlinger er den frie viljens uttrykksformer. Vi gjør noe eller handler hele tida. Dersom vi gjør det vi gjør uten å tenke oss om, handler vi som dyr, overlatt til tilfeldige inntrykk og indre tilbøyeligheter. Det vi gjør kan de andre rose eller klandre, men om vi bare har gjort det uten å ha tenkt oss om, blir det vanskelig for oss å forstå hvorfor vi roses eller klandres. Men hvis jeg tenker meg om, dvs om jeg handler fritt, så kan jeg også vite hvorfor jeg roses eller klandres, for da har jeg hatt en hensikt med det jeg gjorde, en hensikt om å oppnå et eller annet gode, og når det stilles moralske krav til meg, følger jeg nettopp plikten fordi jeg er overbevist om at det jeg da gjør, vil føre til noe godt. Vel, så enkelt er det oftest ikke, og om vi virkelig skal uttype dette, trengs det mer enn bare et avsnitt eller to. Hovedsaken i denne sammenhengen er bare å påpeke at dersom en handling skal kunne ses på som moralsk, så må det være fordi den springer ut fra en forståelse og at denne omfatter en forståelse av at det som blir gjort, er det jeg som gjør. Og en slik forståelse er det som karakteriserer en handling ut fra den frie viljen. Den er noe allment. Min handling er fri når jeg forstår at det jeg gjør har konsekvenser for meg selv og de andre, selv om jeg strengt tatt ikke kan vite hvilke disse er. Hegel deler Kants oppfatning at en handling ut fra et godt sinnelag er god, men ikke at den er absolutt god og at den gode viljen bare er god.
Dobbeltmoral, forstillelse og hykleri.
Siden den moralske handlingen utførers av en som er fri, kan denne friheten like godt bli brukt til å virkeliggjøre en umoralsk eller ond handling. En ond handling er en handling som ikke realiserer et allment gode. Enhver hensikt eller handling er begrenset, den vil alltid kunne ses ut fra ulike synsvinkler som er eller mindre realiserer mer eller mindre fornuftige mål. Når det handlingen er godt for, bare er godt for meg og ikke sånn i sin alminnelighet, kan jeg framheve dette og få de andre til å tro at det også er godt for dem. Både politikken og dagliglivet er fullt av slike handlinger og korresponderende utsagn. Enten realitetene eller verdiene settes på hode (forstilles) eller det gode blir erklært for ondt eller omvendt, dreier det seg om umoralske handlinger. Hegel har interesante bidrag til moralfilosofien her, men dette er stort sett oversett.
Det som har med sed og skikk å gjøre.
Under denne overskriften behandles familien, det borgerlige samfunnet og staten. Når det gjelder familien, er det maktpåliggende for Hegel å peke på at for å forstå den, må en ikke bare subsumere den under avtalen, for familien er en samfunnsmessig institusjon som riktignok innstiftes ved en avtale, men som dypere sett ikke er legitim dersom den bare er arrangert. Den må i tillegg tuftes på kjærlighet mellom ektefellene.
Det Hegel ellers mener om familien er selvsagt preget av hans tid. Men om en ønsker å ha en familiepolitikk, må ens forståelse for hva familien er, ligge i bunn. Er den en avtale om gjensidig bruk av kjønnsorganer (Kant), innstiftet av gud som en evig ordning (kirka, krf. etc), en hensiktsmessig måte å sørge for barna på, eller hva? Så mye mer enn en gjennomtenking av problemene tror jeg vel ikke at Hegels tekst kan hjelpe med, men om det er en egen sfære basert på grunnleggende menneskelige behov, slik han hevder, så er det også et samfunnsinstitutt som vel kan endre karakter, men som alltid vil gjøre det innafor helt bestemte rammer. Hegel mente dette, og argumentet er at familien er en helt særegen måte som menneskets frihet ter seg på.
Borgerlig samfunn
På fransk skiller en mellom borgois og citoyen. Det ene er borgeren som del av samfunnet, citoyen er han når han er politisk aktør. Det dreier seg om den samme borgeren, men i to forskjellige roller. Hegel gjør dette dobbelte synspunktet gjeldene for konstruksjonen av statsfilosofien. Som borgeren kan opptre på to måter, kan samfunnet ses på fra to synsvinkler: borgerlig samfunn og stat.
Under etiketten borgerlig samfunn behandler Hegel primært økonomi og rettsvesen. Den økonomiske vitenskapen var ganske ny på begynnelsen av 1800-tallet, og Hegel var godt orientert. Han går ikke i særlig grad inn i økonomenes teorier, men konstaterer at dette er et viktig og interessant felt, som en stadig har nok å gjøre med å få orden på. For sitt eget filosofiske prosjekt er økonomien viktig fordi det handler om å dekke menneskelige behov og fordi den beskriver den arenaen der den abstrakte friheten utfolder seg konkret, dvs i sammenheng, som helhet eller system.
Som de fleste andre trodde Hegel på den usynlige hånd. Ikke bare er teorien en slags sekulær versjon av det guddommelige forsynet, men siden økonomien er resultatet av frie handlinger og felles nytte for dem som inngår i økonomiske relasjoner, vil også resultatet av dette bli grunnleggende sett fornuftig (§ 199). I tillegg var han grunnleggende uenig i moralfilosofiske teorier som hevdet at gleden ved å gjøre noe for seg selv (egoismen) grunnleggende sett var uetisk. Han mente at tilfredsstillelsen ved å ha gjort noe godt (for en annen) i høy grad var berettiget og heller et gode enn et onde. Og når en gjør en god handel, blir jo som kjent begge parter fornøyd, og hvorfor en skal ha dårlig samvittighet da, er ikke lett å forstå.
Hegel leste de Smith, Ricardo osv. Økonomisk vitenskap skal selvsagt registrere data og konstruere teorier. Men med dette som bakgrunn er det filosofens oppgave å trekke ut det begrepsmessige. Hva er det vi forstår når vi ser på den økonomiske vitenskapens uendelighet av fenomener og relasjoner? F eks må en kunne skille mellom hva som bare er foreteelser og hva som er det vesentlige. Det foreligger ikke noen ferdig filosofi om økonomien hos Hegel, slik Marx forsøkte f eks i analysen av varebegrepet, bare en ansats. Men han mente så åpenbart at skal en forstå det moderne samfunnet, og økonomisk vitenskap er en vesentlig kilde til det, så kan en ikke bare si noe om pengene (Friedman m.a.) fordi pengestrømmer er ikke vesentlige, de er bare observerbare foreteelser (erscheinungen, fenomener) og ikke vesen. Det vesentlige er arbeidet og arbeidets art, hvordan den menneskelige friheten utfolder seg i praksis (der den selvsagt legger penger etter seg som et slags spor).
En filosofisk lærdom han mente det kunne trekkes ut av dette, er mellom annet den at når det moderne samfunnet bygger på individets frihet (i denne sammenhengen næringsfriheten), så fører det ikke bare til nasjonenes økte rikdom, men også til at det skapes fattigdom. Fattigdommen er ikke noe nytt, det nye er at samfunnet må tilby den som rammes av den, muligheter til å komme seg ut av den. Det kan ikke noe forsorgsvesen greie, i alle fall ikke aleine. Staten må sørge for at alle kan forsørge seg ved eget arbeid. Slik mente Hegel at folket, som i utgangspunktet er en masse og bare en materiell basis for et (moderne) samfunn, blir organisert, og slik kan den enkelte bli deltaker i den politiske virkeligheten som det borgerlige samfunnet og den moderne staten (fordi dets dypeste legitimitet ligger i at det realiserer friheten) åpner for alle. Og når folket som resultat av dette slutter å være en uorganisert masse, men blir delaktig i den politiske virkeligheten i en fornuftig stat, som bidrar dette også til å utvikle og forbedre denne. Tankegangen er ikke veldig forskjellig fra den som for relativt få år siden fikk Stortinget til å skrive inn en bestemmelse som statens forpliktelse til å sikre alle arbeid.
Det borgerlige samfunnet omfatter også rettsvesenet. I det borgerlige samfunnet er det ikke noen kamp om anerkjennelse, borgeren blir automatisk anerkjent, men hans rett forutsetter at det foreligger et apparat som kan håndheve den, de avtalene han inngår osv (§ 217, domstolene). Politiet omtales også her. Hegel bruker ordet i mye videre betydning enn vi er vant til. Her omtales primært konflikter som springer ut av økonomiske forhold, og under overskriften Korporasjon de sosiale konstruksjonene som ulike grupper danner for å ivareta sine interesser. Hadde boka vært skrevet noen tiår seinere, ville fagforeninger vært et sentralt emne her.
Staten
Hegels metode går – som vi sa ovenfor - ut på å undersøke begrepene i de empirisk forliggende konstitusjonene. Dersom det ikke var mer, ville det ikke være annet enn statsvitenskap. Statsvitenskapens oppgave er å beskrive og sammenlikne forfatninger. Filosofien derimot skal etter Hegels oppfatning gjøre rede for begrepene, den skal gjøre rede for hva de som har skrevet forfatningene og vi som lever i henhold til dem, har forstått og forstår. Eller sagt på en annen måte: hva slags forståelse av menneske og samfunn er det som er lagt med i statens forfatning.
For å belyse tankegangen: Hegel var barn av sin tid, som han sier i forordet, ingen kan være noe annet. Selv Diogenes i tønna var det, det var i Aten han ble berømt kyniker, hadde han blitt i Sinope, hadde han ikke blitt det. (Ingen ytterligere sammenlikninger mellom de to.) Som barn av sin tid var Hegel vokst opp i begeistringen for de gamle grekerne, og i noen henseender beholdt han denne, slik alle filosofer alltid kommer tilbake til Platon og Aristoteles. Men den moderne staten var ikke og kunne ikke være en gjenfødelse av den gamle greske. Den døde med Platon. Sitatene nedenfor belyser hvorfor.
I § 260 heter det: ” De moderne statenes prinsipp har en uhyre styrke og dybde, fordi de lar subjektivitetens prinsipp bli realisert fullt ut i den personlige særegenhetens selvstendige ytterpunkt, mens de samtidig bringer subjektivitetens prinsipp tilbake i en substansiell enhet, og på den måten bevarer denne enheten i det selv.”
Underforstått her er at de moderne statenes konstitusjoner realiserer et felleskap som likner på den greske bystaten, der staten etter Hegels oppfatning borgerne levde godt sammen og der staten realiserte deres felles interesser. Men i bystaten var bare borgerne frie, den var en slavestat. Den moderne staten bygger derimot på prinsippet om alle borgernes frihet. Å være borger i en moderne stat er ikke noe en kan reservere seg mot, og borgerskapet innebærer samtidig at en frihet anerkjennes og respekteres.
I sin filosofiske eller begrepsmessig rekonstruksjon av de moderne statenes konstitusjoner finner Hegel altså igjen bystatens felleskap. Men i tillegg realiserer den moderne staten den personlige friheten som de gamle grekerne manglet. I anmerkningen til § 185 uttyper Hegel forskjellen slik den tedde seg for Platon:
” I Staten framstiller Platon det substansielle samfunnssinnet i dets ideale skjønnhet og sannhet. Men prinsippet om den selvstendige særegenenheten, som i hans tid var kommet inn i det greske samfunnet, greier han ikke å analysere dypere enn at han stiller det opp mot den substansielle staten og utelukker det helt i utgangspunktet, både privateiendommen og familien og – når det utvikler seg videre – det personlige forgodtbefinnendet og valg av stand osv. Denne mangelen forklarer også hvorfor den grunnleggende og substansielle sannheten i hans statslære er blitt underkjent og vanligvis anses som abstrakte tankers drømmeri og at en ofte kaller den for et ideal og ikke mer. Prinsippet om den enkeltes indre selvstendige og uendelige personlighet, den subjektive friheten, som er oppstått i det indre innenfor den kristne religionen og i det ytre (knyttet til den abstrakte allmennheten) i den romerske verden, får ikke sin rett når den virkelige ånden bare har en rent substansiell form. Historisk kommer dette prinsippet etter den greske verden, og derfor kommer den filosofiske refleksjonen som dykker ned på disse dyp, etter den greske filosofiens substansielle ide.”
Friheten i dens moderne form er det altså som må legitimere staten. Dette er den primære grunnen til at Hegel konstruerer Rettsfilosofien på den måten han gjør. Friheten er et prinsipp som må gjennomsyre det hele, og den moderne staten er bare en moderne stat når den virkeliggjør den. Og friheten opptrer i form av rett. Om den heter det i § 212:
” Når det er identitet mellom retten slik den er i seg selv og slik den er satt (dvs foreligger som positiv rett o.a.), er det bare loven som har krav på å bli fulgt som rett. Siden det som er satt, også utgjør tilværets aspekt der det tilfeldige ved egenviljen og andre særegenheter kan ha betydning, så kan det som er lov, likevel være innholdsmessig forskjellig fra det som er rett i seg selv.”
Her ser vi hvordan Hegel behandler det en kan kalle det kritiske elementet. Én ting er hva begrepet sier oss at rett og stat er, men empiriske staters empiriske konstitusjoner behøver slett ikke i alle sammenhenger og henseender være overens med begrepet. Og om en konstitusjon i og for seg er bedre, er det ikke sikkert at samfunnet forøvrig er slik at borgerne vil ha den. Før siste Irak-krig var det nok noen i Washington som burde ha lest hva Hegel sa om Napoleons spanske konstitusjon:
”En stats forfatning må trenge inn i alle forhold i den. F eks ville Napoleon gi spanjolene en forfatning a priori, men dette gikk svært galt. For en forfatning er ikke noe en bare lager, den er resultat av århundrelangt arbeid, av ideen og fornuftens bevissthet slik den har utviklet seg i et folk. Derfor kan en ikke bare lage en forfatning subjektivt. Det Napoleon ga spanjolene var mer fornuftig enn det de hadde fra før, men likevel motsatte de seg den fordi de oppfattet den som noe fremmed for dem, noe de ennå ikke var modne for. Rettsfølelsen og rettstilstanden til et folk må få sitt uttrykk i forfatningen, ellers får den ingen betydning og ingen verdi, selv om den er til i det ytre.” (Tillegget til § 274)
Kongemakta
Hegel behandler statsmaktene og forholdet dem i mellom på en annen måte enn det vi er vant til. I tråd med Montesquieus inndeling av statsmaktene bruker vi å snakke om en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Hegel derimot plasserer domstolene innafor det borgelige samfunnets sfære og hevder at staten må forstås filosofisk primært som en enhet. Denne enheten personifiseres av statens overhode, kongen eller fyrsten, deler seg opp i ulike foretninger i form av en utøvende statsmakt, og det hele har sin legitimitet fra en lovgivende makt. Framstillingen kunne for så vidt vært omvendt og begynt med den lovgivende, men Hegel insisterer på at den filosofiske framstillinga eller metoden må være den samme her som i logikken. Der begynner en med begrepet (her begrepet om staten) og utfolder det for så trekke det sammen til en enhet igjen. Det som plager ham med å oppfatte domstolen som en egen statsmakt, er primært at teoretikerne som holder seg til dette, oppfatter statsmaktene som noe som må stå i opposisjon til hverandre. For Hegel er det et viktig poeng at domstolene er en del av staten og at staten er en organisert enhet, altså noe individuelt. Det vil si at eventuelle uenigheter mellom statsmaktene må alltid løses slik at staten beholder sin enhet. Slik sett er domstolene ikke annet enn det som realiserer det lovene foreskriver på samme måten som den utøvende makta også gjør det samme.
Hegels begrep om fyrstemakta er blitt sett på som uttrykk for at filosofen hadde behov for å holde seg inne med kongen i Preussen. Det kan en jo mene hva en vil om, men for det første var boka i det vesentligste skrevet før Hegel ble professor i Berlin, og for øvrig er ikke lista over embetsmenn som biter den hånda som gir mat, særlig lang (selv om professorer oftest har hatt større frihet til å ytre seg enn andre).
Selve argumentet er av spekulativ art, sier Hegel. Det betyr nettopp at spørsmålet om statens overhode må begrunnes i statens begrep. Med det mener han noe i retning av at uansett hvordan statens konstitusjon for øvrig er, må den ha et overhode, en som kan sette sluttstrek for konflikter og si at statens vilje er sånn og sånn. Om en overlater dette til en valgt president, blir embetets legitimitet ikke primært begrunnet i statens enhet, men i folkets forgodtbefinnende slik det uttrykker seg i et valg.
Uansett hvordan vi ser på dette 200 år etterpå, er det vanskelig å se at det er levert noe avgjørende argument for det ene eller det andre. Kommunistiske republikker i det 20. århundre hadde en tendens til å la lederne få kongestatus, og mye tyder på at konstitusjonen i USA har gitt landets presidenter for stor makt. En konge som derimot har forbud mot å uttale seg forskjellig fra det regjeringa bestemmer om politikk, synes det derimot å være greit nok også for republikanere å leve med. Og Hegels ideal er en slik konge, som bare er overhode i et konstitusjonelt demokrati.
For øvrig er ikke Hegels behandling av dette svært forskjellig fra den vi finner i den norske konstitusjonen fra 17. Mai 1814. Den innholdt også en mengde bestemmelser om kongen og hans familie. Det meste har riktignok forsvunnet, men som filosofisk refleksjon over den konstitusjonen vi selv hadde for nesten 200 år siden, kan Hegels Rettsfilosofien tjene som mønster for en eventuell gjennomgang av endringene i konstitusjonen og hva slags forståelse grunnloven slik den har blitt, gir uttrykk for. Og dette må være filosofens oppgave, ikke primært å gi råd om hvordan den bør endres. Når filosofen gjør det, er det snarere som politiker eller embetsmann og ikke som filosof.
Utøvende makt
Den utøvende maktas oppgave er å sette i verk kongens beslutninger. Hegel regner også rettsapparatet og politiet til den utøvende makt selv om han altså mener at dette filosofisk må anses for å være funksjoner i det borgerlige samfunn. Akkurat hvordan forholdet mellom staten og de øvrige forvaltningsnivåene skal være, er en debatt vi ikke ser ut til å ha blitt ferdig med. Hvordan dette derfor bør rekonstrueres filosofisk, kan vi nok også fortsette med å diskutere. Hovedsaken både konstitusjonelt og filosofisk er imidlertid hvordan dette, dvs staten som sådan, legitimerer de ulike funksjonene. Hegels svar på dette er at statsmaktene og særlig den utøvende må realisere den friheten som den moderne staten er uttrykk for. Det vil si at den må handle fornuftig. Og da må f eks ikke embeter være til salgs osv, krav til embetsverket som vi oppfatter som selvfølgelige, men som nok stadig er like viktige. Om det etter hvert er vanskelig å kjøpe embeter eller embetsmenn, kan en jo betale lobbyer dersom en har penger nok. Konfliktmulighetene er stadig legio, og hvordan staten innretter seg for å beholde den legitimiteten den må ha for å kunne være en moderne stat i vår tid, må stadig være diskusjonstema, både politisk og filosofisk.
Lovgivende makt
I sin behandling av den lovgivende makta diskuterer Hegel emner som var ganske brennbare på hans tid. Han inntar et tradisjonelt legalistisk standpunkt: I henhold til konstitusjonen må lovene endres når tida løper fra dem, og dette må på gjøres innafor en konstitusjonell ramme. Hegel tenker mer moderne enn de fleste av sine samtidige om dette. Å lage lover vil si å endre lover, og det må gjøres på en slik måte at de nye lovene har like stor legitimitet som de gamle hadde.
Suvereniteten utad
Begrepet om staten forutsetter at det er stater til. Staten er noe individuelt og den enkelte virkelige stat har derfor en annen eller mange andre stater utenfor seg. Da vil det også komme til konflikter mellom dem. Konfliktene kan være av mange slag, og de må løses, om nødvendig med krig. Hegel hadde ingen tro på at en kunne skape en institusjon som kunne forhindre krig dersom en stat vil ha krig. Konflikter mellom enkeltpersoner kan en løse i en rettsal, men det er fordi den eksisterer en makt som kan sørge for at en dom kan fullbyrdes. Men det fins ingen slik makt over statene. De kan la være å respektere det en har blitt enig om, dersom de vil, og moderne historie og vår samtid synes å bekrefte dette.
For Hegel er krig konflikter mellom stater. Innafor denne horisonten er krig mot et abstraktum (terror eller noe annet) meningsløst. Og Hegels konstatering av at krigene nå føres mer humant enn før fordi det ikke trenger være noe personlig fiendskap mellom de som fører krigen, synes krigene i det 20. århundre å ha gjort til skamme. Kanskje mest fordi sivilbefolkningens betydning til dels har blitt en annen. Å knuse moralen til fiendens sivilbefolkning er nok viktigere nå enn det var rett etter napoleonskrigene.
Mange av de resonnementene rundt begrepet krig som Hegel behandler, er stadig gangbare. Han kommenterer Kants teori om den evige freden omtrent slik: teorien om at et forbund av stater kan avskaffe krigene, er ikke realistisk fordi statene er individer, og om de er enige, kan de godt bli uenige igjen. For øvrig er det ikke belegg i teksten for å hevde at dette skulle være et argument mot at statene skulle kunne komme sammen i et felles fora, f eks for å snakke sammen om hvordan en eventuelt skal avverge kriger som er i emning. Men igjen er det forskjell på å forstå krigens begrep og starte, avslutte eller avverge kriger. Det ligger for øvrig i krigens begrep at enhver krig skal må ha en avslutning.
Vaclav Havel skal nylig ha sagt at det var rett å fjerne Saddam fordi ”her representerer mennesket i seg selv en høyere verdi en statens suverenitet”. Dette er temmelig presist uttrykt det motsatte av hva Hegel mente. Mennesket i seg selv er fritt, men menneskets konkrete frihet er bestemt av et liv i en suveren stat, og det er statens suverenitet som reell virkelighet som bestemmer om menneskene er frie, ikke en forestilling om menneskets frihet i seg selv, hevdet Hegel. Og når noen påberoper seg abstrakte men i og for seg høyverdige mål, må disse alltid ses i forhold til realitetene, og da er det ikke sikkert at det en sier er godt, også virkelig er det (eller er det i virkeligheten).
For øvrig istemmer Hegel det synspunktet at krigene er grunnleggende sett nyttige fordi de virker disiplinerende.
Hegel snakker om organisk til forskjell fra substansiell stat. Det som er organisert er organisk, det vil si at ulike organer tar seg av ulike funksjoner, og sammen skaper de en helhet som er mer enn summen av delene. En stat der det er én hersker og et uorganisert folk, er ingen moderne stat. Hegel anfører Russland som eksempel på en slik stat, mens Norge med sin moderne konstitusjon ble sett på som moderne. I 1820 var det nok ikke så stor forskjell på Norge og Russland, avgjørende for Hegel var at den norske konstitusjonen nettopp ga helt andre utviklingsmuligheter enn den russiske.
Om den norske staten skal “moderniseres”, hva er da umoderne med den staten vi hadde og som var blant de mest moderne på 18-tallet? Hva forstår vi med moderne? Hegel er en glimrende filosof for å forstå nettop hva staten er, og hvordan den kan endre seg. Dag Johnsen har nylig oversatt Hegels Rettsfilosofi til norsk, et sentralt verk i filosofien. Her presenterer han Hegel for Res Publicas lesere.
Innledning
Georg Wilhelm Friedrich Hegel var født i Stuttgart i 1770. Han var sønn av en byråkrat i Würtembergs finansdepartement. Faren sendte han til Tübingen på presteseminar fordi han skulle lære seg noe nyttig; oppfatningen av hva som er nyttig, endrer seg som kjent. Han var huslærer i Bern, gymnasrektor i Nürnberg og professor i Jena og Berlin, der han døde i 1831.
Ytre sett er livet hans ikke særlig interessant. Livet var verket eller verkene. Men han levde i en turbulent tid. Politisk er den preget av den franske revolusjon, napoleonskrigene og dannelsen av de moderne statene i Europa etter dem. Filosofisk hører han med til romantikken, hvis tyske variant kalles den tyske idealismen. Verken ordet romantikk eller idealisme gir særlig gode assosiasjoner på moderne norsk som døråpner til Hegels filosofi. Mer treffende er det å si at han var den siste store encyklopedisten i filosofien, den siste som hadde oversikt over tidens kunnskap før den moderne vitenskapen lagde en uendelig mengde forskningsområder som er blitt så omfattende at det ikke lenger er noe menneske gitt å holde styr på det hele.
Politisk er han blitt karakterisert som snart det ene, snart det andre. Den karakteristikken som nok er mest treffende, er at han var en slags venstremann fra 1800-tallet eller en slags sosialdemokrat en god stund før sosialdemokratiet ble oppfunnet.
De verkene Hegel selv fikk gikk ut er primært: Åndens fenomenologi (1807), Logikkens vitenskap (1812-16), Encyklopedi over de filosofiske vitenskapene (i 3 utgaver, den siste i 1830) og Rettsfilosofien (1821). Umiddelbart etter at han døde ga foreningen Verein der Freunde des Verewigten (Foreningen av den eviggjortes venner) ut den første utgaven av samlede verker. Den består av skrifter Hegel selv fikk gitt ut og redigerte notater som ulike studenter hadde gjort på forelesningene hans. Tilleggene i Rettsfilosofien er for eksempel ikke Hegels egne, men det to av hans studenter hadde skrevet ned, kompilert av en tredje. Seinere har en funnet flere slike notater, og disse er nå gitt ut og kan bidra til å komplettere teksten og hjelpe til med tolkningen av den.
Dialektikk
Ordet dialektikk blir ofte forbundet med Hegels filosofi. Selv likte Hegel å snakke om spekulativ filosofi og ikke om dialektikk. Dialektikken er bare en metode, ikke en metode for å finne fram til ny kunnskap, slik ordet metode blir brukt i samband med ordet forskning i dag, men framstillingsmetode. Dialektikken er en særegen måte å legge fram forskningens resultater på og da spesielt det en mener å ha kommet fram til i filosofien. Det er verd å merke seg at Hegel skjelner prinsipielt mellom empirisk vitenskap og filosofi: annen vitenskap forteller oss hvordan empiriske foreteelser er, mens filosofisk vitenskap har begrepet eller det å begripe til objekt. Eller sagt på en annen måte: filosofiens objekt er ikke fysiske gjenstander eller samfunnsmessige realiteter, men hva vi forstår når vi forstår hva slike ting er. Det dialektiske består i følge Hegel i den framstillingsformen eller metoden som må brukes når begrepene skal beskrives; for et begrep forteller oss både hva noe er og hva det ikke er (negasjon), og begge sider må beskrives. Og når vi skal forstå hva et begrep er, må vi se det i sammenheng med andre begreper, og dersom denne sammenhengen mangler, blir det heller ingen virkelig begrepsdialektikk, men snarere en haug med selvmotsigelser.
Det dunkelt sagte er det dunkelt tenkte, heter det. Adorno karakteriserte Hegel som den dunkle. Hegel selv hadde et annet ideal. I følge Karl Rosenkranz, Hegels første biograf, sa Hegel mellom annet følgende til studentene sine da han var professor i Jena:
”Denne fremmede terminologien, som dels er unyttig og som dels blir brukt feilaktig, blir nettopp et stort onde fordi den gjør begrepene, som i seg selv er i bevegelse, til noe fast og fiksert slik at sakens ånd og liv forsvinner, og filosofien reduseres til en tom formalisme, og intet er lettere enn å tilegne seg den og bruke den til å fare med vås. Men de som ikke behersker terminologien, tror at det er svært vanskelig og spesielt dypt. Nettopp dette er det som gjør denne terminologien så forførerisk, for det er svært lett å tilegne seg den. Og det er desto lettere å uttrykke seg i den, fordi jeg kan tillate meg å si alle mulige meningsløsheter og trivialiteter bare jeg ikke skammer meg for å snakke til folk i et språk de ikke forstår.” (…) ”Så når dere studerer filosofi, må dere ikke oppfatte en slik terminologi som det vesentlige og ikke ha noen ærefrykt for sånt.”
Derfor skrev Hegel tysk og hører hjemme i en tradisjon med tyske filosofer som mente at når Bibelen kan lyde på bøndenes språk, så kan filosofien det også. Men den tysken han skrev, er nå blitt temmelig alderdommelig, og mange av de ordene han valgte, har ikke samme klang som for 200 år siden, særlig ikke dersom de oversettes direkte. Å oversette Sittlichkeit f eks med sedelighet, går i alle fall ikke lenger.
Descartes hadde et liknende syn. Han mente at hadde en først tenkt i gjennom noe, hadde en fått en klar og distinkt ide om det, og da kunne den også uttrykkes på en klar og distinkt måte. Derfor skrev han på fransk i stedet for på et latin som de fleste ikke skjønte lenger, og ikke nok med det, han skrev på en slik måte at de fleste franske gymnasiaster kan lese ham og skjønne hva han mente den dag i dag.
Med Hegel er det annerledes. Han skrev slik at tyskere har og har hatt store problemer med å forstå hva han mente. Men dersom en f eks leser Rettsfilosofien, ser en straks at det er stor forskjell på Hegels stil når han er filosof (i paragrafene) og når han er kommentator eller debattant (i anmerkningene og forordet). Grunnen er primært at språket er laget for å beskrive fenomener (foreteelser) og ikke for å beskrive begreper. For å beskrive noe, en ting eller noe som skjer, bruker vi ord på den måten vi er vant til å bruke dem, fordi det er dette vi vanligvis bruker ordene til. Men når vi skal beskrive de begrepene som gjør at vi begriper noe når vi hører og bruker disse ordene, så befinner vi oss i en verden som er relativt ukjent for ordene, et sted der de nesten ikke hører til.
Det som karakteriserer begrepene, er det Spinoza uttrykte slik: begrepet er tegnet på seg selv og det falske. Vi har et begrep bare når vi vet hva det vi begriper ikke er. Når vi vet hvem Per er, og vi vet at han skulle kommet hjem fra tur klokka seks, men ikke har gjort det, hjelper begrepet oss nettopp til å forstå det som er vesentlig i denne sammenhengen, nemlig at han ikke er her, dvs der han skulle vært. Denne grunnleggende egenskapen ved begrepene gjør at filosofien etter Hegels oppfatning må ha en annen metode enn de andre vitenskapene. Hvordan bevere er og oppfører seg, må framstilles på en annen måte enn hvordan og hva zoologer og dyreelskere griper når de snakker om beveren. Og siden filosofien har begreper og tanker som objekt, og de fleste tanker allerede er tenkt, så er filosofens oppgave å binde (slutte) tankene sammen. Begrepet slås sønder, det lar seg bare forklare ved andre begreper, dvs ved hjelp av seg selv (nemlig begrepet), og filosofens oppgave blir da å framstille dette overbevisende slik at tankene henger sammen og utgjør et hele. Et slikt hele kalles et system. Kant hadde sagt at filosofiens oppgave ”nå” var å skape et system, og i Hegels samtid oppfattet de fleste filosofer det slik at det var dette de måtte gjøre.
En grunnleggende tanke i Hegels politiske filosofi er derfor at begrepene om politikk og samfunn skal gå inn i en helhet der begrepene om det som foreligger, blir framstilt slik at de kan forstås i sammenheng med hverandre. Denne framstillingen kan kalles da dialektisk når den gjør rede for begrepene slik at motsetningene og enheten i dem blir begripelig. Dersom dette er klart nok, kan en i prinsippet også uttrykke det klart. Men språket må da brukes til å omtale noe det altså ikke – i alle fall ikke primært - er laget for å omtale.
Hvor vanskelig eller enkelt dette er, viser Hegel i sitt første store verk Åndens fenomenologi. Grepet i boka går ut på å vise resonnementer – begreper og slutninger – i åndshistoria, uavhengig av hvordan resonnementene tedde seg i sin historiske kontekst. Derfor utelater han denne som oftest og gjør det vanskelig for leseren å vite hva det er han har i tankene, dvs det hhvaan har ekstrahert de resonnementene han beskriver, ut fra. - Noen ganger gjør han jo likevel det, til stor lettelse for leseren. I Encyklopedien er det heldigvis enklere å vite dette, og i samfunnsfilosofien.
Rettsfilosofien
Hovedkilden til Hegels praktiske filosofi er Rettsfilosofien (Grundlinien der Philosophie des Rechts). Boka kom ut i 1821 men ble påbegynt flere år før – før Hegel ble professor i Berlin. Boka gis vanligvis ut sammen med de tilleggene som stammer fra den første utgaven av samlede verker.
Rettsfilosofiens hovedgrep består i at det tas utgangspunkt i begrepet om den frie viljen. Han sier hva frihet er, og konstruere en moral- og samfunnsteori ut fra dette og prøver på den måten å vise hvordan den moderne staten og det moderne samfunnet kan legitimeres som det det sier seg å være, nemlig en stat og et samfunn der menneskene er frie. Kortversjonen av Hegels framstillingsmetode er slik: Filosofens oppgave er å gjøre rede for begrepene, dvs hvordan vi forstår det som er til. Den praktiske filosofien får da et deskriptivt preg, oppgaven er ikke å begrunne moral og stat ut fra normative begreper, men å beskrive normene og det rommet, de sammenhengene, de virker i. Da gjør en rede for hva en forstår med disse normative begrepene.
Hegel sier at i filosofien henger form og innhold sammen på en helt intim måte. Så i denne sammenhengen kan vi ta utgangspunkt i formen slik den ytret seg i Rettsfilosofiens kapittelinndeling:
Først kommer et forord, som er skrevet til slutt og som omtaler prosjektet. Deretter en innledning som omhandler begrepet om viljen, friheten og retten. Første hoveddel omhandler det Hegel kaller abstrakt rett, i hovedsak avtalerett og romerretten. Deretter tar han for seg grunnleggende begreper i moralfilosofien for til slutt å komme til samfunnsteorien der stat og samfunn er grunnleggende begreper. Alt sammen skal vikles ut eller beskrives ut fra det begrepet om den frie viljen, som omtales først.
Hegel visste selvsagt at ”en dårlig stat bare er en stor røverbande” (Augustin). Hans prosjekt er derfor å vise at ut fra sitt begrep er den moderne staten god fordi den realiserer menneskets frihet. Det innebærer at en stat som ikke realiserer friheten, heller ikke er legitim. Derfor blir filosofiens oppgave å gjøre rede for hva frihet er helt formelt og abstrakt, for deretter å kunne vise hvordan den er og virker i mer konkrete og mangfoldige sammenhenger.
Hegels metode går ut på følgende: Det eksisterer det han kaller ”de moderne statene i vår tid”, og han regnet den norske fra 1814 som en av dem. Disse statene har konstitusjoner som bygger på og skal sikre den franske revolusjonens ide om frihet og likhet. Disse statene med sine konstitusjoner er det empiriske materialet (sammen med en lang filosofisk tradisjon selvsagt) som filosofien skal trekke ut begrepet fra og framstille som tankemessige sammenhenger. Eller sagt mer folkelig: Filosofen skal gjøre rede for hvilke tanker som er lagt ned i disse empiriske realitetene, altså de moderne statenes institusjoner.
For å ha glede av boka bør en ha dette klart for seg. Mye av de merkverdige tolkningene som har framkommet i de snart 200 årene etter at boka så dagens lys, ville neppe ha gjort det hvis en hadde lest forordet nøyere, for det kan ikke tolkes annerledes enn at Hegel ber om å bli forstått som filosof (i den betydningen jeg har gjort rede for), underforstått ikke som politiker eller moralpredikant. Alt for mange kommentatorer har vært interessert i Hegels politiske oppfatninger i stedet for hvordan han resonnerer i forbindelse med samfunnsrelevante temaer. For i den grad filosofen vil opptre som politiker, gjør han det som en hvilken som helst annen borger overlevert til det politiske systemet som fins og som han som filosof søker å beskrive. For øvrig bør en merke seg at Hegel som akademisk filosof forholder seg til den filosofiske tradisjonen og de problemstillingene som samtida hans var opptatt av. Sånn sett må han forstås som en mainstream filosof i begynnelsen av det 19. århundre. Han presiserer dette i forordet til Rettsfilosofien der det heter at ethvert individ er barn av sin tid (og det gjelder selvsagt også professor Hegel) og et annet sted at filosofien er forståelsen av samtidas tanker.
Begrepet om den frie viljen
De aller fleste tar for gitt at det er en forutsetning for å leve som et fritt menneske at en lever i et fritt land, dvs i et land som har en stat med en konstitusjon som sikrer den personlige friheten. Men dersom det er sånn, må det også være mulig å gjøre rede for hva denne friheten er for noe og hvorfor en slik stat er nødvendig og hvordan den må være for at denne friheten ikke bare skal være noe mulig men virkelig eksistere. Dette er det Hegel prøver å gjøre i Rettsfilosofien.
Egentlig er det ganske merkverdig at å si hva en forstår med slike begreper som vi omgås daglig, som f eks fri vilje, skal være så vanskelig. Og paragrafene om den frie viljen er også ganske kultne. I § 7 heter det:
”Jeget bestemmer seg selv i samme grad som det er negativt i forhold til seg selv. I dette forholdet til seg selv er det også likegyldig i forhold til denne bestemtheten, det vet at den er dets egen og at den er ideell, bare en mulighet som ikke binder det, men som det bare har fordi det setter seg selv i den. – Dette er viljens frihet, og den konstituerer viljens begrep eller substansialitet, slik tyngden konstituerer et legemes substansialitet.”
Viljens frihet eller viljens begrep må etter Hegels oppfatning forstås som en bestemt måte som et handlende subjekt forstår seg selv, omverdenen sin og sammenhengen mellom dem på. Mennesket ser på hva det selv gjør, stopper opp og ser at det kunne ha gjort noe annet og at det derfor også kan gjøre noe annet enn det det gjør. Denne sjølforståelsen er det som karakteriserer menneskelig tenking (noe som for øvrig langt på vei er det samme som det han kaller ånd).
Den siterte passusen blir kanskje klarere om vi går tilbake til § 4:
” Rettens grunn er det åndelige generelt, og nærmere bestemt er dens plass og utgangspunkt viljen. Viljen er fri, dvs friheten utgjør både dens substans og bestemmelse, og rettssystemet er den virkeliggjorte frihetens rike, åndens verden frambrakt av den selv som en natur nummer to.”
Hva er natur nummer to (zweite Natur)? I denne sammenheng kan det gi god mening å henvise til Spinozas atributter. I følge Spinoza kan virkeligheten, substansen, oppfattes av oss på to måter, enten som noe utstrakt eller som noe som tenker. Når naturen forstås som fysisk og materiell natur, tenker den ikke, men ser vi substansen fra det andre attributtet, er det nettopp den samme naturen som er noe som tenker.
La oss ta et eksempel: Om vi tar oss en tur inn på et slakteri, ser vi okse- og saueskrotter hengende på kroker. Dette er noe vi forventer et sånt sted, og dette vil vi beskrive på samme måte som et naturfenomen, på samme måte som vi beskriver de samme dyra ute på enga. Men om vi ser en menneskeskrott på en av krokene, går vi straks over til å beskrive slakteriet som et sted der det er begått en forbrytelse. Vi anlegger er helt annet perspektiv, ser det hele på en helt annen måte, gir oss til å lete etter sånne ting som ellers ikke er der, nemlig en forbryter, skyld osv. I § 8 og 9 bruker Hegel ordet oversette for å forklare hva viljen er. Viljen er en bestemt måte å forstå seg selv og handlingene sine på. Dette kan en godt beskrive som rene naturfenomener, men forstå oss selv som mennesker kan vi bare om vi oversetter dette til uttrykk for det vi er som tenkende vesener. Derfor er også å ville og forstå ett og det samme, som det heter et sted i Spinozas Etikk.
Abstrakt rett
Avsnittet om den abstrakte retten preges av diskusjonen om romerretten i Hegels samtid. Dels ble romerretten, spesielt avtaleretten, implementert mer eller mindre direkte i europeiske lovgivninger. Etter Hegels syn kunne en strekke dens relevans til avtalerettens prinsipper, siden avtaleretten bygger på prinsippet om borgernes formelle frihet til å rå over det som er deres eget. Men noe særlig lenger syntes han ikke en skulle gå. Å forstå de moderne samfunnsordningene og konstitusjonene ut fra begrepet avtale, mente han innebar at en ikke forstår det vesentlige med dem. Om en formaliserer et forhold mellom to parter som en avtale, behøver ikke å innebære at en forstår hva som vesentlig i dette forholdet.
For øvrig inneholder avsnittet en god del harselas over det han oppfattet som meningsløse bestemmelser i romerretten og argumentasjon mot dem av hans samtidige som mente at disse bestemmelsene kunne en implementere direkte i tysk rett. For dem som har måttet lese Robberstads Rettssoge, der han uten motforestillinger refererer at ”pater familias kunne straffe sine undergjevne med dauden om det trongst”, er Hegels harselas over denne slags ”umoralske bestemmelser i romerretten” ganske befriende.
Hegels oppfatning av samfunnskontrakten (Rousseau) er at den er en ren tanketing uten realitetsgehalt. Argumentet hans er at en kontrakt som ingen har inngått og som likevel må gjelde for alle, ikke forklarer noe som helst. Det tilhengerne av denne teorien i realiteten gjør, er å påstå at de forklarer noe (stat og samfunn) ved å tvinge et begrep på det som selv i realiteten bare kan forklare visse sider av samfunnet og som selv bare får sin mening i lys av det samfunnet som det skulle forklare, altså et slags formelt sirkelargument. Og grunnen til det er at det er et tomt begrep uten den empiriske gehalten et begrep skal ha.
Moral
Hegel skjelner mellom moral og det som har med sed og skikk å gjøre (Sittlichkeit). Moral angår individenes forhold til hverandre innafor en gitt samfunnsmessig helhet, mens denne helheten er bestemt av seder, skikker og samfunnets institusjoner. Hegel mener at å blande disse sfærene (som han kaller det) fører til at en ikke forstår f eks statens særegne karakter, det som skiller statens begrep fra begrepet om individuell moralsk handling. Som eksempel kan vi ta spørsmål om å drepe. Du skal ikke drepe! Dette er en selvfølge. Men staten har en mengde mennesker hvis profesjon det er å drepe, vel og merke bare under spesielle omstendigheter og etter nærmere bestemte regler, nemlig i krig, og det er de militære. For å forstå påbudet om ikke å drepe, må en derfor også forstå hvorfor dreping er umoralsk og ulovlig i én sammenheng og moralsk og en plikt i en annen.
Hegels moralfilosofi har karakter av å være deskriptiv. Filosofens oppgave er å forstå hva begrepene godt og ondt, plikt, samvittighet etc betyr, og hva slags sammenheng og helhet de konstituerer. For enhver handling begås av et individ. Det dreier seg om en fri handling dersom individet vet hva det vil. Men ingen har oversikt over alle konsekvensene handlingen kan ha. Derfor må en handling gjøres med et sinnelag, med en intensjon om å få til noe som er bra. En slik handling er moralsk. Det store spørsmålet er hvordan denne handlingen kan sies å være objektivt bra, altså virkelig bra, ikke bare for meg selv men også for de andre.
Det er to sider ved dette som det kan være mening i ta opp her: 1. moral som realisering av friheten og 2. moral og dobbeltmoral, forstillelse og hykleri.
Moralske handlinger er den frie viljens uttrykksformer. Vi gjør noe eller handler hele tida. Dersom vi gjør det vi gjør uten å tenke oss om, handler vi som dyr, overlatt til tilfeldige inntrykk og indre tilbøyeligheter. Det vi gjør kan de andre rose eller klandre, men om vi bare har gjort det uten å ha tenkt oss om, blir det vanskelig for oss å forstå hvorfor vi roses eller klandres. Men hvis jeg tenker meg om, dvs om jeg handler fritt, så kan jeg også vite hvorfor jeg roses eller klandres, for da har jeg hatt en hensikt med det jeg gjorde, en hensikt om å oppnå et eller annet gode, og når det stilles moralske krav til meg, følger jeg nettopp plikten fordi jeg er overbevist om at det jeg da gjør, vil føre til noe godt. Vel, så enkelt er det oftest ikke, og om vi virkelig skal uttype dette, trengs det mer enn bare et avsnitt eller to. Hovedsaken i denne sammenhengen er bare å påpeke at dersom en handling skal kunne ses på som moralsk, så må det være fordi den springer ut fra en forståelse og at denne omfatter en forståelse av at det som blir gjort, er det jeg som gjør. Og en slik forståelse er det som karakteriserer en handling ut fra den frie viljen. Den er noe allment. Min handling er fri når jeg forstår at det jeg gjør har konsekvenser for meg selv og de andre, selv om jeg strengt tatt ikke kan vite hvilke disse er. Hegel deler Kants oppfatning at en handling ut fra et godt sinnelag er god, men ikke at den er absolutt god og at den gode viljen bare er god.
Dobbeltmoral, forstillelse og hykleri.
Siden den moralske handlingen utførers av en som er fri, kan denne friheten like godt bli brukt til å virkeliggjøre en umoralsk eller ond handling. En ond handling er en handling som ikke realiserer et allment gode. Enhver hensikt eller handling er begrenset, den vil alltid kunne ses ut fra ulike synsvinkler som er eller mindre realiserer mer eller mindre fornuftige mål. Når det handlingen er godt for, bare er godt for meg og ikke sånn i sin alminnelighet, kan jeg framheve dette og få de andre til å tro at det også er godt for dem. Både politikken og dagliglivet er fullt av slike handlinger og korresponderende utsagn. Enten realitetene eller verdiene settes på hode (forstilles) eller det gode blir erklært for ondt eller omvendt, dreier det seg om umoralske handlinger. Hegel har interesante bidrag til moralfilosofien her, men dette er stort sett oversett.
Det som har med sed og skikk å gjøre.
Under denne overskriften behandles familien, det borgerlige samfunnet og staten. Når det gjelder familien, er det maktpåliggende for Hegel å peke på at for å forstå den, må en ikke bare subsumere den under avtalen, for familien er en samfunnsmessig institusjon som riktignok innstiftes ved en avtale, men som dypere sett ikke er legitim dersom den bare er arrangert. Den må i tillegg tuftes på kjærlighet mellom ektefellene.
Det Hegel ellers mener om familien er selvsagt preget av hans tid. Men om en ønsker å ha en familiepolitikk, må ens forståelse for hva familien er, ligge i bunn. Er den en avtale om gjensidig bruk av kjønnsorganer (Kant), innstiftet av gud som en evig ordning (kirka, krf. etc), en hensiktsmessig måte å sørge for barna på, eller hva? Så mye mer enn en gjennomtenking av problemene tror jeg vel ikke at Hegels tekst kan hjelpe med, men om det er en egen sfære basert på grunnleggende menneskelige behov, slik han hevder, så er det også et samfunnsinstitutt som vel kan endre karakter, men som alltid vil gjøre det innafor helt bestemte rammer. Hegel mente dette, og argumentet er at familien er en helt særegen måte som menneskets frihet ter seg på.
Borgerlig samfunn
På fransk skiller en mellom borgois og citoyen. Det ene er borgeren som del av samfunnet, citoyen er han når han er politisk aktør. Det dreier seg om den samme borgeren, men i to forskjellige roller. Hegel gjør dette dobbelte synspunktet gjeldene for konstruksjonen av statsfilosofien. Som borgeren kan opptre på to måter, kan samfunnet ses på fra to synsvinkler: borgerlig samfunn og stat.
Under etiketten borgerlig samfunn behandler Hegel primært økonomi og rettsvesen. Den økonomiske vitenskapen var ganske ny på begynnelsen av 1800-tallet, og Hegel var godt orientert. Han går ikke i særlig grad inn i økonomenes teorier, men konstaterer at dette er et viktig og interessant felt, som en stadig har nok å gjøre med å få orden på. For sitt eget filosofiske prosjekt er økonomien viktig fordi det handler om å dekke menneskelige behov og fordi den beskriver den arenaen der den abstrakte friheten utfolder seg konkret, dvs i sammenheng, som helhet eller system.
Som de fleste andre trodde Hegel på den usynlige hånd. Ikke bare er teorien en slags sekulær versjon av det guddommelige forsynet, men siden økonomien er resultatet av frie handlinger og felles nytte for dem som inngår i økonomiske relasjoner, vil også resultatet av dette bli grunnleggende sett fornuftig (§ 199). I tillegg var han grunnleggende uenig i moralfilosofiske teorier som hevdet at gleden ved å gjøre noe for seg selv (egoismen) grunnleggende sett var uetisk. Han mente at tilfredsstillelsen ved å ha gjort noe godt (for en annen) i høy grad var berettiget og heller et gode enn et onde. Og når en gjør en god handel, blir jo som kjent begge parter fornøyd, og hvorfor en skal ha dårlig samvittighet da, er ikke lett å forstå.
Hegel leste de Smith, Ricardo osv. Økonomisk vitenskap skal selvsagt registrere data og konstruere teorier. Men med dette som bakgrunn er det filosofens oppgave å trekke ut det begrepsmessige. Hva er det vi forstår når vi ser på den økonomiske vitenskapens uendelighet av fenomener og relasjoner? F eks må en kunne skille mellom hva som bare er foreteelser og hva som er det vesentlige. Det foreligger ikke noen ferdig filosofi om økonomien hos Hegel, slik Marx forsøkte f eks i analysen av varebegrepet, bare en ansats. Men han mente så åpenbart at skal en forstå det moderne samfunnet, og økonomisk vitenskap er en vesentlig kilde til det, så kan en ikke bare si noe om pengene (Friedman m.a.) fordi pengestrømmer er ikke vesentlige, de er bare observerbare foreteelser (erscheinungen, fenomener) og ikke vesen. Det vesentlige er arbeidet og arbeidets art, hvordan den menneskelige friheten utfolder seg i praksis (der den selvsagt legger penger etter seg som et slags spor).
En filosofisk lærdom han mente det kunne trekkes ut av dette, er mellom annet den at når det moderne samfunnet bygger på individets frihet (i denne sammenhengen næringsfriheten), så fører det ikke bare til nasjonenes økte rikdom, men også til at det skapes fattigdom. Fattigdommen er ikke noe nytt, det nye er at samfunnet må tilby den som rammes av den, muligheter til å komme seg ut av den. Det kan ikke noe forsorgsvesen greie, i alle fall ikke aleine. Staten må sørge for at alle kan forsørge seg ved eget arbeid. Slik mente Hegel at folket, som i utgangspunktet er en masse og bare en materiell basis for et (moderne) samfunn, blir organisert, og slik kan den enkelte bli deltaker i den politiske virkeligheten som det borgerlige samfunnet og den moderne staten (fordi dets dypeste legitimitet ligger i at det realiserer friheten) åpner for alle. Og når folket som resultat av dette slutter å være en uorganisert masse, men blir delaktig i den politiske virkeligheten i en fornuftig stat, som bidrar dette også til å utvikle og forbedre denne. Tankegangen er ikke veldig forskjellig fra den som for relativt få år siden fikk Stortinget til å skrive inn en bestemmelse som statens forpliktelse til å sikre alle arbeid.
Det borgerlige samfunnet omfatter også rettsvesenet. I det borgerlige samfunnet er det ikke noen kamp om anerkjennelse, borgeren blir automatisk anerkjent, men hans rett forutsetter at det foreligger et apparat som kan håndheve den, de avtalene han inngår osv (§ 217, domstolene). Politiet omtales også her. Hegel bruker ordet i mye videre betydning enn vi er vant til. Her omtales primært konflikter som springer ut av økonomiske forhold, og under overskriften Korporasjon de sosiale konstruksjonene som ulike grupper danner for å ivareta sine interesser. Hadde boka vært skrevet noen tiår seinere, ville fagforeninger vært et sentralt emne her.
Staten
Hegels metode går – som vi sa ovenfor - ut på å undersøke begrepene i de empirisk forliggende konstitusjonene. Dersom det ikke var mer, ville det ikke være annet enn statsvitenskap. Statsvitenskapens oppgave er å beskrive og sammenlikne forfatninger. Filosofien derimot skal etter Hegels oppfatning gjøre rede for begrepene, den skal gjøre rede for hva de som har skrevet forfatningene og vi som lever i henhold til dem, har forstått og forstår. Eller sagt på en annen måte: hva slags forståelse av menneske og samfunn er det som er lagt med i statens forfatning.
For å belyse tankegangen: Hegel var barn av sin tid, som han sier i forordet, ingen kan være noe annet. Selv Diogenes i tønna var det, det var i Aten han ble berømt kyniker, hadde han blitt i Sinope, hadde han ikke blitt det. (Ingen ytterligere sammenlikninger mellom de to.) Som barn av sin tid var Hegel vokst opp i begeistringen for de gamle grekerne, og i noen henseender beholdt han denne, slik alle filosofer alltid kommer tilbake til Platon og Aristoteles. Men den moderne staten var ikke og kunne ikke være en gjenfødelse av den gamle greske. Den døde med Platon. Sitatene nedenfor belyser hvorfor.
I § 260 heter det: ” De moderne statenes prinsipp har en uhyre styrke og dybde, fordi de lar subjektivitetens prinsipp bli realisert fullt ut i den personlige særegenhetens selvstendige ytterpunkt, mens de samtidig bringer subjektivitetens prinsipp tilbake i en substansiell enhet, og på den måten bevarer denne enheten i det selv.”
Underforstått her er at de moderne statenes konstitusjoner realiserer et felleskap som likner på den greske bystaten, der staten etter Hegels oppfatning borgerne levde godt sammen og der staten realiserte deres felles interesser. Men i bystaten var bare borgerne frie, den var en slavestat. Den moderne staten bygger derimot på prinsippet om alle borgernes frihet. Å være borger i en moderne stat er ikke noe en kan reservere seg mot, og borgerskapet innebærer samtidig at en frihet anerkjennes og respekteres.
I sin filosofiske eller begrepsmessig rekonstruksjon av de moderne statenes konstitusjoner finner Hegel altså igjen bystatens felleskap. Men i tillegg realiserer den moderne staten den personlige friheten som de gamle grekerne manglet. I anmerkningen til § 185 uttyper Hegel forskjellen slik den tedde seg for Platon:
” I Staten framstiller Platon det substansielle samfunnssinnet i dets ideale skjønnhet og sannhet. Men prinsippet om den selvstendige særegenenheten, som i hans tid var kommet inn i det greske samfunnet, greier han ikke å analysere dypere enn at han stiller det opp mot den substansielle staten og utelukker det helt i utgangspunktet, både privateiendommen og familien og – når det utvikler seg videre – det personlige forgodtbefinnendet og valg av stand osv. Denne mangelen forklarer også hvorfor den grunnleggende og substansielle sannheten i hans statslære er blitt underkjent og vanligvis anses som abstrakte tankers drømmeri og at en ofte kaller den for et ideal og ikke mer. Prinsippet om den enkeltes indre selvstendige og uendelige personlighet, den subjektive friheten, som er oppstått i det indre innenfor den kristne religionen og i det ytre (knyttet til den abstrakte allmennheten) i den romerske verden, får ikke sin rett når den virkelige ånden bare har en rent substansiell form. Historisk kommer dette prinsippet etter den greske verden, og derfor kommer den filosofiske refleksjonen som dykker ned på disse dyp, etter den greske filosofiens substansielle ide.”
Friheten i dens moderne form er det altså som må legitimere staten. Dette er den primære grunnen til at Hegel konstruerer Rettsfilosofien på den måten han gjør. Friheten er et prinsipp som må gjennomsyre det hele, og den moderne staten er bare en moderne stat når den virkeliggjør den. Og friheten opptrer i form av rett. Om den heter det i § 212:
” Når det er identitet mellom retten slik den er i seg selv og slik den er satt (dvs foreligger som positiv rett o.a.), er det bare loven som har krav på å bli fulgt som rett. Siden det som er satt, også utgjør tilværets aspekt der det tilfeldige ved egenviljen og andre særegenheter kan ha betydning, så kan det som er lov, likevel være innholdsmessig forskjellig fra det som er rett i seg selv.”
Her ser vi hvordan Hegel behandler det en kan kalle det kritiske elementet. Én ting er hva begrepet sier oss at rett og stat er, men empiriske staters empiriske konstitusjoner behøver slett ikke i alle sammenhenger og henseender være overens med begrepet. Og om en konstitusjon i og for seg er bedre, er det ikke sikkert at samfunnet forøvrig er slik at borgerne vil ha den. Før siste Irak-krig var det nok noen i Washington som burde ha lest hva Hegel sa om Napoleons spanske konstitusjon:
”En stats forfatning må trenge inn i alle forhold i den. F eks ville Napoleon gi spanjolene en forfatning a priori, men dette gikk svært galt. For en forfatning er ikke noe en bare lager, den er resultat av århundrelangt arbeid, av ideen og fornuftens bevissthet slik den har utviklet seg i et folk. Derfor kan en ikke bare lage en forfatning subjektivt. Det Napoleon ga spanjolene var mer fornuftig enn det de hadde fra før, men likevel motsatte de seg den fordi de oppfattet den som noe fremmed for dem, noe de ennå ikke var modne for. Rettsfølelsen og rettstilstanden til et folk må få sitt uttrykk i forfatningen, ellers får den ingen betydning og ingen verdi, selv om den er til i det ytre.” (Tillegget til § 274)
Kongemakta
Hegel behandler statsmaktene og forholdet dem i mellom på en annen måte enn det vi er vant til. I tråd med Montesquieus inndeling av statsmaktene bruker vi å snakke om en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Hegel derimot plasserer domstolene innafor det borgelige samfunnets sfære og hevder at staten må forstås filosofisk primært som en enhet. Denne enheten personifiseres av statens overhode, kongen eller fyrsten, deler seg opp i ulike foretninger i form av en utøvende statsmakt, og det hele har sin legitimitet fra en lovgivende makt. Framstillingen kunne for så vidt vært omvendt og begynt med den lovgivende, men Hegel insisterer på at den filosofiske framstillinga eller metoden må være den samme her som i logikken. Der begynner en med begrepet (her begrepet om staten) og utfolder det for så trekke det sammen til en enhet igjen. Det som plager ham med å oppfatte domstolen som en egen statsmakt, er primært at teoretikerne som holder seg til dette, oppfatter statsmaktene som noe som må stå i opposisjon til hverandre. For Hegel er det et viktig poeng at domstolene er en del av staten og at staten er en organisert enhet, altså noe individuelt. Det vil si at eventuelle uenigheter mellom statsmaktene må alltid løses slik at staten beholder sin enhet. Slik sett er domstolene ikke annet enn det som realiserer det lovene foreskriver på samme måten som den utøvende makta også gjør det samme.
Hegels begrep om fyrstemakta er blitt sett på som uttrykk for at filosofen hadde behov for å holde seg inne med kongen i Preussen. Det kan en jo mene hva en vil om, men for det første var boka i det vesentligste skrevet før Hegel ble professor i Berlin, og for øvrig er ikke lista over embetsmenn som biter den hånda som gir mat, særlig lang (selv om professorer oftest har hatt større frihet til å ytre seg enn andre).
Selve argumentet er av spekulativ art, sier Hegel. Det betyr nettopp at spørsmålet om statens overhode må begrunnes i statens begrep. Med det mener han noe i retning av at uansett hvordan statens konstitusjon for øvrig er, må den ha et overhode, en som kan sette sluttstrek for konflikter og si at statens vilje er sånn og sånn. Om en overlater dette til en valgt president, blir embetets legitimitet ikke primært begrunnet i statens enhet, men i folkets forgodtbefinnende slik det uttrykker seg i et valg.
Uansett hvordan vi ser på dette 200 år etterpå, er det vanskelig å se at det er levert noe avgjørende argument for det ene eller det andre. Kommunistiske republikker i det 20. århundre hadde en tendens til å la lederne få kongestatus, og mye tyder på at konstitusjonen i USA har gitt landets presidenter for stor makt. En konge som derimot har forbud mot å uttale seg forskjellig fra det regjeringa bestemmer om politikk, synes det derimot å være greit nok også for republikanere å leve med. Og Hegels ideal er en slik konge, som bare er overhode i et konstitusjonelt demokrati.
For øvrig er ikke Hegels behandling av dette svært forskjellig fra den vi finner i den norske konstitusjonen fra 17. Mai 1814. Den innholdt også en mengde bestemmelser om kongen og hans familie. Det meste har riktignok forsvunnet, men som filosofisk refleksjon over den konstitusjonen vi selv hadde for nesten 200 år siden, kan Hegels Rettsfilosofien tjene som mønster for en eventuell gjennomgang av endringene i konstitusjonen og hva slags forståelse grunnloven slik den har blitt, gir uttrykk for. Og dette må være filosofens oppgave, ikke primært å gi råd om hvordan den bør endres. Når filosofen gjør det, er det snarere som politiker eller embetsmann og ikke som filosof.
Utøvende makt
Den utøvende maktas oppgave er å sette i verk kongens beslutninger. Hegel regner også rettsapparatet og politiet til den utøvende makt selv om han altså mener at dette filosofisk må anses for å være funksjoner i det borgerlige samfunn. Akkurat hvordan forholdet mellom staten og de øvrige forvaltningsnivåene skal være, er en debatt vi ikke ser ut til å ha blitt ferdig med. Hvordan dette derfor bør rekonstrueres filosofisk, kan vi nok også fortsette med å diskutere. Hovedsaken både konstitusjonelt og filosofisk er imidlertid hvordan dette, dvs staten som sådan, legitimerer de ulike funksjonene. Hegels svar på dette er at statsmaktene og særlig den utøvende må realisere den friheten som den moderne staten er uttrykk for. Det vil si at den må handle fornuftig. Og da må f eks ikke embeter være til salgs osv, krav til embetsverket som vi oppfatter som selvfølgelige, men som nok stadig er like viktige. Om det etter hvert er vanskelig å kjøpe embeter eller embetsmenn, kan en jo betale lobbyer dersom en har penger nok. Konfliktmulighetene er stadig legio, og hvordan staten innretter seg for å beholde den legitimiteten den må ha for å kunne være en moderne stat i vår tid, må stadig være diskusjonstema, både politisk og filosofisk.
Lovgivende makt
I sin behandling av den lovgivende makta diskuterer Hegel emner som var ganske brennbare på hans tid. Han inntar et tradisjonelt legalistisk standpunkt: I henhold til konstitusjonen må lovene endres når tida løper fra dem, og dette må på gjøres innafor en konstitusjonell ramme. Hegel tenker mer moderne enn de fleste av sine samtidige om dette. Å lage lover vil si å endre lover, og det må gjøres på en slik måte at de nye lovene har like stor legitimitet som de gamle hadde.
Suvereniteten utad
Begrepet om staten forutsetter at det er stater til. Staten er noe individuelt og den enkelte virkelige stat har derfor en annen eller mange andre stater utenfor seg. Da vil det også komme til konflikter mellom dem. Konfliktene kan være av mange slag, og de må løses, om nødvendig med krig. Hegel hadde ingen tro på at en kunne skape en institusjon som kunne forhindre krig dersom en stat vil ha krig. Konflikter mellom enkeltpersoner kan en løse i en rettsal, men det er fordi den eksisterer en makt som kan sørge for at en dom kan fullbyrdes. Men det fins ingen slik makt over statene. De kan la være å respektere det en har blitt enig om, dersom de vil, og moderne historie og vår samtid synes å bekrefte dette.
For Hegel er krig konflikter mellom stater. Innafor denne horisonten er krig mot et abstraktum (terror eller noe annet) meningsløst. Og Hegels konstatering av at krigene nå føres mer humant enn før fordi det ikke trenger være noe personlig fiendskap mellom de som fører krigen, synes krigene i det 20. århundre å ha gjort til skamme. Kanskje mest fordi sivilbefolkningens betydning til dels har blitt en annen. Å knuse moralen til fiendens sivilbefolkning er nok viktigere nå enn det var rett etter napoleonskrigene.
Mange av de resonnementene rundt begrepet krig som Hegel behandler, er stadig gangbare. Han kommenterer Kants teori om den evige freden omtrent slik: teorien om at et forbund av stater kan avskaffe krigene, er ikke realistisk fordi statene er individer, og om de er enige, kan de godt bli uenige igjen. For øvrig er det ikke belegg i teksten for å hevde at dette skulle være et argument mot at statene skulle kunne komme sammen i et felles fora, f eks for å snakke sammen om hvordan en eventuelt skal avverge kriger som er i emning. Men igjen er det forskjell på å forstå krigens begrep og starte, avslutte eller avverge kriger. Det ligger for øvrig i krigens begrep at enhver krig skal må ha en avslutning.
Vaclav Havel skal nylig ha sagt at det var rett å fjerne Saddam fordi ”her representerer mennesket i seg selv en høyere verdi en statens suverenitet”. Dette er temmelig presist uttrykt det motsatte av hva Hegel mente. Mennesket i seg selv er fritt, men menneskets konkrete frihet er bestemt av et liv i en suveren stat, og det er statens suverenitet som reell virkelighet som bestemmer om menneskene er frie, ikke en forestilling om menneskets frihet i seg selv, hevdet Hegel. Og når noen påberoper seg abstrakte men i og for seg høyverdige mål, må disse alltid ses i forhold til realitetene, og da er det ikke sikkert at det en sier er godt, også virkelig er det (eller er det i virkeligheten).
For øvrig istemmer Hegel det synspunktet at krigene er grunnleggende sett nyttige fordi de virker disiplinerende.
Hegel snakker om organisk til forskjell fra substansiell stat. Det som er organisert er organisk, det vil si at ulike organer tar seg av ulike funksjoner, og sammen skaper de en helhet som er mer enn summen av delene. En stat der det er én hersker og et uorganisert folk, er ingen moderne stat. Hegel anfører Russland som eksempel på en slik stat, mens Norge med sin moderne konstitusjon ble sett på som moderne. I 1820 var det nok ikke så stor forskjell på Norge og Russland, avgjørende for Hegel var at den norske konstitusjonen nettopp ga helt andre utviklingsmuligheter enn den russiske.
Verdenshistorien
Boka ender med en kortversjon av Hegels historiefilosofi. Fordi det ikke er noen dommer over statene, er det bare historias dom som blir stående. Og i følge Hegel er verdenshistorien en langsom prosess der menneskene smått om senn disiplinerer seg og blir i stand til å bli det de dypest sett er, nemlig fornuftige eller sagt på en annen måte, frie. For fornuft og frihet er, når en forstår det, ett og det samme.
Dette er ikke stedet for å gå nærmere inn på Hegels historiefilosofi. Men det kan være grunn til å si følgende: Hegel var framtidsoptimist. Påfunnet om slutten på historia er ikke er hans, snarere tvert om. Det at den moderne staten er til, er slutten på forhistoria, slutten på den lange veien som menneskeånden måtte gå for å realisere friheten, ikke bare i det indre, men i den ytre verden. For først var staten en undertrykkingsinstitusjon. Det var den fordi det var en herre som var overhode for en hop eller masse som ikke var organisert og som ikke kunne forsvare seg mot en despots nykker.
En moderne stat er organisk, heter det. På moderne norsk bør en kanskje heller bruke ordet organisert, for Hegel bruker ordene temmelig synonymt. For Hegel betydde det at staten er organisert slik at de delene den består av, gjensidig forutsetter hverandre og tjener hverandre. Vi har etter hvert vendt oss til at det er sånn det er eller i alle fall skal være: statens og samfunnets institusjoner skal være en helhet der alle grunnleggende sett tvinges til å ta vare på hverandre når de tar vare på seg selv.
Hegel er blitt karakterisert som sosialdemokrat før sosialdemokratiet ble oppfunnet. Det er nok en vesentlig bedre karakteristikk av Hegels politiske filosofi enn den f eks Popper leverte.
Hegel i dag
Hegels bok Rettsfilosofien er ei filosofibok, ikke noen lærebok i statsvitenskap eller politikk. Filosofens metode går ut på først å sette seg inn i empirien, dvs det samfunnet og den konstitusjonen vi har, og så å tenke gjennom og framstille den tenkingen som ligger til grunn for det. At en da også finner feil og mangler ved det, er selvsagt, men en finner også det positive, det som gjør at vi kan leve i det og med det. Og etter Hegels syn er den moderne staten grunnleggende sett legitim og fornuftig fordi den virkeliggjør menneskets vesen, nemlig friheten og tenkningen.
Et annet sted heter det at filosofi er samtida vår fattet i tanker. Og siden samtida stadig endrer seg, kan filosofien som han sier i forordet, ses på som en Penelopes vev som en stadig må begynne på på nytt. Eller med et mer moderne bilde: det er med filosofien som med trening, en må gjennom det samme programmet hver dag. Og hvorfor? For da mener vi at vi kan leve et bedre liv resten av dagen. En har ikke trent fra seg en gang for alle.
Derfor er filosofien også et fag der boka eller artikkelen med tittelen ”hva er filosofi” synes å opptrer mye hyppigere enn i andre fag. Det fins bøker som heter ”hva er biologi” eller ”hva er statsvitenskap”, men i forhold til andre fag er dette et mye hyppigere tema i filosofien. Grunnen er selvsagt at filosofien ikke har samme akkumulative karakter som andre vitenskaper. De fleste tanker er tenkt før. Derfor kommer filosofene stadig tilbake til Aristoteles, for det er alltid tanker hos han som har en viss relevans for vår egen tid.
Så når vi spør etter hva vi kan lære av Hegels gjennomgang av sin tid, så er det for å finne tanker som kan hjelpe oss å få orden på forståelsen av vår tid. Ut fra dette perspektivet er det kan en f eks stille følgende spørsmål: når nå den norske staten skal moderniseres, hva er da umoderne med den staten vi hadde og som var blant de mest moderne på 18-tallet? Hva forstår vi med moderne? Og for å besvare det, må vi avsløre de tankene eller begrepene som gjør at vi forstår hva staten er. Og som forøvelse eller trening kan i så måte Rettsfilosofien være et utmerket hjelpemiddel.
Litt reklame til slutt. Når denne forfatteren har tatt seg bryet med oversette Rettsfilosofien til norsk, er det fordi den inneholder noe sånne tanker og fordi det er ei bok som bør høre med til grunnutdanninga i filosofi og statsvitenskap. De som moderniserer og fornyer uten å vite hva de moderniserer og fornyer, kan lett bli som blinde, tankeløse høner som bare gjør noe, og konsekvensene kan fort bli motsatte av det de hadde tenkt seg. Staten er det som vet og vil, heter det hos Hegel. Skal politikken ha varige og gode konsekvenser, må den realiseres av noen som vet og vil og ikke bare mener og ønsker et eller annet. Og for dem som vil ha litt mat til egne tanker, er Rettsfilosofien en liten skattkiste.
Verdenshistorien
Boka ender med en kortversjon av Hegels historiefilosofi. Fordi det ikke er noen dommer over statene, er det bare historias dom som blir stående. Og i følge Hegel er verdenshistorien en langsom prosess der menneskene smått om senn disiplinerer seg og blir i stand til å bli det de dypest sett er, nemlig fornuftige eller sagt på en annen måte, frie. For fornuft og frihet er, når en forstår det, ett og det samme.
Dette er ikke stedet for å gå nærmere inn på Hegels historiefilosofi. Men det kan være grunn til å si følgende: Hegel var framtidsoptimist. Påfunnet om slutten på historia er ikke er hans, snarere tvert om. Det at den moderne staten er til, er slutten på forhistoria, slutten på den lange veien som menneskeånden måtte gå for å realisere friheten, ikke bare i det indre, men i den ytre verden. For først var staten en undertrykkingsinstitusjon. Det var den fordi det var en herre som var overhode for en hop eller masse som ikke var organisert og som ikke kunne forsvare seg mot en despots nykker.
En moderne stat er organisk, heter det. På moderne norsk bør en kanskje heller bruke ordet organisert, for Hegel bruker ordene temmelig synonymt. For Hegel betydde det at staten er organisert slik at de delene den består av, gjensidig forutsetter hverandre og tjener hverandre. Vi har etter hvert vendt oss til at det er sånn det er eller i alle fall skal være: statens og samfunnets institusjoner skal være en helhet der alle grunnleggende sett tvinges til å ta vare på hverandre når de tar vare på seg selv.
Hegel er blitt karakterisert som sosialdemokrat før sosialdemokratiet ble oppfunnet. Det er nok en vesentlig bedre karakteristikk av Hegels politiske filosofi enn den f eks Popper leverte.
Hegel i dag
Hegels bok Rettsfilosofien er ei filosofibok, ikke noen lærebok i statsvitenskap eller politikk. Filosofens metode går ut på først å sette seg inn i empirien, dvs det samfunnet og den konstitusjonen vi har, og så å tenke gjennom og framstille den tenkingen som ligger til grunn for det. At en da også finner feil og mangler ved det, er selvsagt, men en finner også det positive, det som gjør at vi kan leve i det og med det. Og etter Hegels syn er den moderne staten grunnleggende sett legitim og fornuftig fordi den virkeliggjør menneskets vesen, nemlig friheten og tenkningen.
Et annet sted heter det at filosofi er samtida vår fattet i tanker. Og siden samtida stadig endrer seg, kan filosofien som han sier i forordet, ses på som en Penelopes vev som en stadig må begynne på på nytt. Eller med et mer moderne bilde: det er med filosofien som med trening, en må gjennom det samme programmet hver dag. Og hvorfor? For da mener vi at vi kan leve et bedre liv resten av dagen. En har ikke trent fra seg en gang for alle.
Derfor er filosofien også et fag der boka eller artikkelen med tittelen ”hva er filosofi” synes å opptrer mye hyppigere enn i andre fag. Det fins bøker som heter ”hva er biologi” eller ”hva er statsvitenskap”, men i forhold til andre fag er dette et mye hyppigere tema i filosofien. Grunnen er selvsagt at filosofien ikke har samme akkumulative karakter som andre vitenskaper. De fleste tanker er tenkt før. Derfor kommer filosofene stadig tilbake til Aristoteles, for det er alltid tanker hos han som har en viss relevans for vår egen tid.
Så når vi spør etter hva vi kan lære av Hegels gjennomgang av sin tid, så er det for å finne tanker som kan hjelpe oss å få orden på forståelsen av vår tid. Ut fra dette perspektivet er det kan en f eks stille følgende spørsmål: når nå den norske staten skal moderniseres, hva er da umoderne med den staten vi hadde og som var blant de mest moderne på 18-tallet? Hva forstår vi med moderne? Og for å besvare det, må vi avsløre de tankene eller begrepene som gjør at vi forstår hva staten er. Og som forøvelse eller trening kan i så måte Rettsfilosofien være et utmerket hjelpemiddel.
Litt reklame til slutt. Når denne forfatteren har tatt seg bryet med oversette Rettsfilosofien til norsk, er det fordi den inneholder noe sånne tanker og fordi det er ei bok som bør høre med til grunnutdanninga i filosofi og statsvitenskap. De som moderniserer og fornyer uten å vite hva de moderniserer og fornyer, kan lett bli som blinde, tankeløse høner som bare gjør noe, og konsekvensene kan fort bli motsatte av det de hadde tenkt seg. Staten er det som vet og vil, heter det hos Hegel. Skal politikken ha varige og gode konsekvenser, må den realiseres av noen som vet og vil og ikke bare mener og ønsker et eller annet. Og for dem som vil ha litt mat til egne tanker, er Rettsfilosofien en liten skattkiste.